Ok. Ettersom jeg (plutselig) fant meg selv bosatt i Bø(!) i sentrum av Telemark, tenkte jeg at hvis det finnes en riktig anledning til å ta opp igjen bloggingen som jeg så er det "nå eller aldri, og det er ikke aldri, det er nå!" for å sitere Knut Nærum.
Så her sitter jeg da, søndag formiddag, foran skrivebordet på rommet mitt i Gymnasbakken 9, 3800, Bø i Telemark. Skrivebordet har jeg strategisk plassert foran vinduet hvor jeg har utsikt til en vei, en skråning med blomster, en eng med sauer og bakenfor det; fjell og delvis blå himmel. Veien er ikke så veldig traffikert, det går mest i traktorer med fullastede tilhengere som rommer blant annet høy, tømmerstokker, sauer, grus, sagflis og sånne små gravemaskiner (veit ikke hva de heter?). I tillegg til det så er det en middelaldrende mann som sykler opp og ned utallige ganger hver dag...jeg tror han bruker ganske mye av livet sitt på å sykle opp og ned den bakken...
Bortsett fra det så har jeg funnet meg en kaffebar som har veldig god kaffe (nesten som StarBucks) og som det går an å sitte å skrive på. Der sitter jeg et par ganger i løpet av uka (vel og merker før klokka 18.00, fordi da stenger de...så hvis du vil ha kaffe etter klokka seks så får du smør på brødskiva di sjøl, for å si det sånn.)
Jeg har også funnet Bø Pinsemenighet, og idag hadde de for en gangs skyld formiddagsmøte. Det var halleluja-stemning med "Stor er din trofasthet" og "Navnet Jesus blekner aldri". Imorra er det Lagsmøte der, og da skal jeg lede lovsang sammen med noen andre i Skolelaget. Det blir arti:)
Flere oppdateringer fra Bø (center of the Universe) kommer etter hvert;)
søndag, september 19, 2010
søndag, april 04, 2010
500 meter med gangen til Gestapo!
Ok, i påskeferien fikk æ et praktisk eksempel på hvor forskjellig menneska e (med mæsjøl som eksempel). Da vi va på evighetens roadtrip i Tsjekkia i påska så stoppa vi innom en "liten festning" (den va egentlig kjempestor) som hadd vært i bruk som fange- og arbeidsleir under krigen. Der gikk vi rundt og så på cella, spiserom, uteareale osv. Det va veldig spennende.
Litt inni den ene gårdsplassen der va det en bueåpning, som leda inn i en lang, trang og mørk gang. Og æ (naiv og uten kritisk sans) gikk rett inn og fortsatt å gå. Så da, plutselig, så befandt æ mæ midt inni 500 meter med gangen til Gestapo som dem brukt for å før fanga fra gårdsplassen og ut til henrettelsesstedet. Æ gikk og gikk, og da æ begynt å innse at 500 meter e litt lenger enn æ trudd, OG begynt å få lettere klaustrofobi så va det altfor sent å snu! Av og til så æ en lysning langt fremmi gangen, og æ tenkt "endelig, DER e åpningen" Men neeeeida, det va bare ei avstengt dør med gitter foran. Så da æ ENDELIG kom ut på henrettelsesplassen, etter å ha vært inni der i sikkert et kvarter, så hadd æ mista resten av reisefølget mitt og ant ikke kor æ va!
Heldigvis så æ Susanna gå inn på do, langt frem attmed utgangen til fortet, og forta mæ etter. Da æ fortalt om min traumatiske opplevelse så flira hu bare og sa: "ja, æ og Hanna gikk sånn 100 meter inn vi og shø, også tenkt vi "Hm...nei, kanskje vi IKKE har lyst til å rot oss bort i gangen til Gestapo!" også gikk vi ut" Og æ bare: "Åjaaaa ... æ tenkt bare; "Oi! 500 meter med gangen til Gestapo, det må æ virkelig få med mæ!" Susanna: "Ja, der har vi dæ...null kritisk sans!"
Og det stemme forsåvidt det. Det va jo selvfølgelig en liten stemme som sa at å gå inn der helt alein kanskje ikke kom til å vær det lureste æ gjor. Men så vart fristelsen for stor. Jaja, det som va verdt det med det va i alle fall at da æ kom ut så
æ et veldig sjeldent dyr! Det likna på en blanding av bever og rotte, det va veldig eksotisk!
5oo meter med Gestapogang!
Veldig eksotisk dyr på henrettelsesplassen;)
Litt inni den ene gårdsplassen der va det en bueåpning, som leda inn i en lang, trang og mørk gang. Og æ (naiv og uten kritisk sans) gikk rett inn og fortsatt å gå. Så da, plutselig, så befandt æ mæ midt inni 500 meter med gangen til Gestapo som dem brukt for å før fanga fra gårdsplassen og ut til henrettelsesstedet. Æ gikk og gikk, og da æ begynt å innse at 500 meter e litt lenger enn æ trudd, OG begynt å få lettere klaustrofobi så va det altfor sent å snu! Av og til så æ en lysning langt fremmi gangen, og æ tenkt "endelig, DER e åpningen" Men neeeeida, det va bare ei avstengt dør med gitter foran. Så da æ ENDELIG kom ut på henrettelsesplassen, etter å ha vært inni der i sikkert et kvarter, så hadd æ mista resten av reisefølget mitt og ant ikke kor æ va!
Heldigvis så æ Susanna gå inn på do, langt frem attmed utgangen til fortet, og forta mæ etter. Da æ fortalt om min traumatiske opplevelse så flira hu bare og sa: "ja, æ og Hanna gikk sånn 100 meter inn vi og shø, også tenkt vi "Hm...nei, kanskje vi IKKE har lyst til å rot oss bort i gangen til Gestapo!" også gikk vi ut" Og æ bare: "Åjaaaa ... æ tenkt bare; "Oi! 500 meter med gangen til Gestapo, det må æ virkelig få med mæ!" Susanna: "Ja, der har vi dæ...null kritisk sans!"
Og det stemme forsåvidt det. Det va jo selvfølgelig en liten stemme som sa at å gå inn der helt alein kanskje ikke kom til å vær det lureste æ gjor. Men så vart fristelsen for stor. Jaja, det som va verdt det med det va i alle fall at da æ kom ut så
æ et veldig sjeldent dyr! Det likna på en blanding av bever og rotte, det va veldig eksotisk!
5oo meter med Gestapogang!
Veldig eksotisk dyr på henrettelsesplassen;)
tirsdag, desember 01, 2009
Mitt kjedelige liv
... det kan kanskje høres ut som en film du IKKE har lyst til å sjå, eller en halvironisk performativt biografisk roman (som du heller ikke har lyst til å les) meeen neida, det her handle ikke om kjedelige filma eller bøker; det handle (sadly) om hverdagen min!
Every morning (og day og night) is the same: Æ sitt no her da helt alein (dvs David e hjem da, men han sitt på rommet sitt å læs, så praktisk talt e vi begge alein hjem) foran pc, eller på arbeidsbordet med diverse notata. Transkripere trønderske sangteksta og lage sang om artikulasjonssted og artikulasjonsmåte, og analysere setninga. Hurra! Nei, man kan bli deprimert og psykisk ustabil av mindre. Ikke har æ nå sosialliv heller! Når æ bare sitt hjem e itj det som om det skjer så veldig my sosialt. Snakke litt med mæ sjøl og med papirfrosken min som sitt ved siden av pc'en men det e det. Det positivet da, e jo at når æ bare sitt hjem så blir terskelen for ka som e underholdende i livet my laver. I morrest for eksempel, kom David inn på stua og kutta opp veden han sku legg i ovnen med en stoooor samekniv. Det va ekstremt spennende. Og i går trur æ kanskje æ så et ekkorn langt inni skogen på baksia av huset ... men det kan ha vært ei kråke også. Uansett va det spennede.
Etterpå no ska æ driste mæ ut på butikken og kjøp pepperkaka. DET blir arti det, da møte æ kanskje (eller helt sikkert) nån folk og da veit ingen ka som kan skje! Æ glæææær mæ!
Her e nån bilda som dokumentere kor kjedelig æ har det:
Det e arti med bilderedigeringsprogram ja;)
Skummelt ja?
"Performativ biografisme" koos dæ!
For the record så kan folk godt bidra til å gjør mitt gørr kjedelige liv til litt mindre kjedelig ved å kommenter det innlegget her! :) (og æ ane ikke koffor skrifta neppå her ser ut som en internettlink, men det va jo litt arti da, så æ velge å ikke gjør nå med det:)
Every morning (og day og night) is the same: Æ sitt no her da helt alein (dvs David e hjem da, men han sitt på rommet sitt å læs, så praktisk talt e vi begge alein hjem) foran pc, eller på arbeidsbordet med diverse notata. Transkripere trønderske sangteksta og lage sang om artikulasjonssted og artikulasjonsmåte, og analysere setninga. Hurra! Nei, man kan bli deprimert og psykisk ustabil av mindre. Ikke har æ nå sosialliv heller! Når æ bare sitt hjem e itj det som om det skjer så veldig my sosialt. Snakke litt med mæ sjøl og med papirfrosken min som sitt ved siden av pc'en men det e det. Det positivet da, e jo at når æ bare sitt hjem så blir terskelen for ka som e underholdende i livet my laver. I morrest for eksempel, kom David inn på stua og kutta opp veden han sku legg i ovnen med en stoooor samekniv. Det va ekstremt spennende. Og i går trur æ kanskje æ så et ekkorn langt inni skogen på baksia av huset ... men det kan ha vært ei kråke også. Uansett va det spennede.
Etterpå no ska æ driste mæ ut på butikken og kjøp pepperkaka. DET blir arti det, da møte æ kanskje (eller helt sikkert) nån folk og da veit ingen ka som kan skje! Æ glæææær mæ!
Her e nån bilda som dokumentere kor kjedelig æ har det:
Det e arti med bilderedigeringsprogram ja;)
Skummelt ja?
"Performativ biografisme" koos dæ!
For the record så kan folk godt bidra til å gjør mitt gørr kjedelige liv til litt mindre kjedelig ved å kommenter det innlegget her! :) (og æ ane ikke koffor skrifta neppå her ser ut som en internettlink, men det va jo litt arti da, så æ velge å ikke gjør nå med det:)torsdag, november 12, 2009
Analyse this!
Ok, æ vurdere å start en drømmeblogg, fordi i det siste så har æ drømt SÅ utrolig my psycho og absurd at det sku nesten ikke vært lov. Æ skjønne itj kor alt kjæm fra! Og inatt toppa det sæ (æ trudd faktisk æ hadd nådd toppen av absurdhet da æ drømt om Judas og Bob Dylan i forrige uke, men neeei da.) Ok, inatt drømt æ det her:
Vi (meaning: æ og masse folk æ kjenne som æ ikke huske konkret kæm va) va på Singsås på hytta til mormor og morfar oppi skogen. Der holdt vi på å oppklart en serie med makabre mord som hadd skjedd den siste tida, og vi va overbevist om at det va en av oss som va morderen, og vi va veldig innstilt på å finn ut kæm det va. Vi hadd funne nedgravde lik, blant annet av en kineser, og vi frykta at det va enda flere som vi ikke hadd oppdaga.
Så kom det et tidshopp og vi va plutselig på vei hjem fra hytta i den store blå bila som Langland hadd før, og da va vi sikker på at vi hadd funne ut kæm morderen va, og vi sku inn til Trondheim å rapporter det. Så vi kjørt hjem til Røsslyngveien der æ bodd før og satt oss i bakhagen der. I blomsterbedet der fant vi enda et lik, i fkere bita (vi så bare ei hånd som stakk opp) og vi skjønt at teorien vårres ikke holdt mål likevel. Så vi satt no der da og fundert, og plutselig si nån: "Kor e Ivar Aasen? " (for han hadd visst vært med oss på tur) og alle bare: "neei, æ veit ikke...vart han ikke med tilbake?" og så si en anna person : "Nei, han gikk. Han innrømt at det va han som va morderen, og derfor villa han gå tilbake." "Jamen kor e han no da?" va det nån som spurt. En tredje person sa: "Æ så han gikk forbi her med kurs for politistasjonen, han har tenkt å meld sæ".
Så våkna æ.
Vi (meaning: æ og masse folk æ kjenne som æ ikke huske konkret kæm va) va på Singsås på hytta til mormor og morfar oppi skogen. Der holdt vi på å oppklart en serie med makabre mord som hadd skjedd den siste tida, og vi va overbevist om at det va en av oss som va morderen, og vi va veldig innstilt på å finn ut kæm det va. Vi hadd funne nedgravde lik, blant annet av en kineser, og vi frykta at det va enda flere som vi ikke hadd oppdaga.
Så kom det et tidshopp og vi va plutselig på vei hjem fra hytta i den store blå bila som Langland hadd før, og da va vi sikker på at vi hadd funne ut kæm morderen va, og vi sku inn til Trondheim å rapporter det. Så vi kjørt hjem til Røsslyngveien der æ bodd før og satt oss i bakhagen der. I blomsterbedet der fant vi enda et lik, i fkere bita (vi så bare ei hånd som stakk opp) og vi skjønt at teorien vårres ikke holdt mål likevel. Så vi satt no der da og fundert, og plutselig si nån: "Kor e Ivar Aasen? " (for han hadd visst vært med oss på tur) og alle bare: "neei, æ veit ikke...vart han ikke med tilbake?" og så si en anna person : "Nei, han gikk. Han innrømt at det va han som va morderen, og derfor villa han gå tilbake." "Jamen kor e han no da?" va det nån som spurt. En tredje person sa: "Æ så han gikk forbi her med kurs for politistasjonen, han har tenkt å meld sæ".
Så våkna æ.
søndag, oktober 11, 2009
The changing of the seasons;)
Nå er høsten kommet til Trondheim med fire årstider på en dag. Og jeg er allerede lei av at det tar så usansynlig lang tid å kle på seg om morgene. Det er kjedelig å kle på seg og når det er så kaldt blir man aldri ferdig. Her er alt jeg må ha på meg:
-undertøy
-strømpebukse
-skjørt
-sokker
-ullsokker
-singlet
-genser
-ullgenser/sleng-på-jakke
-skjerf
-jakke
-lue
-votter
-sko
Huff...særlig når man står og tar på seg tre par sokker og likevel veit at man kommer til å bli blaut er det litt demotiverende. Føler meg som en annen eskimo...
-undertøy
-strømpebukse
-skjørt
-sokker
-ullsokker
-singlet
-genser
-ullgenser/sleng-på-jakke
-skjerf
-jakke
-lue
-votter
-sko
Huff...særlig når man står og tar på seg tre par sokker og likevel veit at man kommer til å bli blaut er det litt demotiverende. Føler meg som en annen eskimo...
torsdag, august 13, 2009
Skiftkollektivet
Her en dag kom Hilde og jeg på en ide: Hva om vi booket inn dobbelt så mange folk som vi har plass til i huset, altså seks, og søget for at alle jobbet skift, slik at halvparten jobbet om natta og halvparten om dagen. På den måten var det alltid noen som jobbet og alltid noen som sov. Når dagskiftet startet på jobb kom nattskiftet hjem og overtok sengeplassene. På den måten var det alltid noen hjemme, og vi kunne satt ned leia til det minimale. Genialt! Men det var ikke rom for fleksibilitet. Ingen kunne bytte vakt eller være borte fra jobb uten å avtale med en av de andre, hvis ikke var det ikke nok sengeplasser.
Faktisk er det ikke så langt ifra sannheten for tiden. Man vet aldri hvor mange som overnatter eller hvem som kommer innom på Midteggen. I går morrest var vi fire her, da jeg kom hjem fra skolen var det ingen, og plutselig var vi ti stk igjen utpå kvelden. Samme skjedde idag, vi var fire i morrest og for en times tid siden var vi tretten. Nå er vi kanskje seks eller noe. Litt uvisst. Men utifra lyden av folk som prater sammen i stua så er vi i allefall ikke alene.
Det er utrolig koselig. Jeg har sluttet å bli overrasket når jeg finner noen på sofane eller noens klær eller toalettsaker rundt omkring i huset. Det er et aldri så lite motell her av og til og det er egentlig en veldig god følelse å vite at man har folk rundt seg. Så tusen takk til alle som planlagt eller randomly stikker innom her, fortsett gjerne med det, det er veldig trivelig:)
Faktisk er det ikke så langt ifra sannheten for tiden. Man vet aldri hvor mange som overnatter eller hvem som kommer innom på Midteggen. I går morrest var vi fire her, da jeg kom hjem fra skolen var det ingen, og plutselig var vi ti stk igjen utpå kvelden. Samme skjedde idag, vi var fire i morrest og for en times tid siden var vi tretten. Nå er vi kanskje seks eller noe. Litt uvisst. Men utifra lyden av folk som prater sammen i stua så er vi i allefall ikke alene.
Det er utrolig koselig. Jeg har sluttet å bli overrasket når jeg finner noen på sofane eller noens klær eller toalettsaker rundt omkring i huset. Det er et aldri så lite motell her av og til og det er egentlig en veldig god følelse å vite at man har folk rundt seg. Så tusen takk til alle som planlagt eller randomly stikker innom her, fortsett gjerne med det, det er veldig trivelig:)
fredag, juli 17, 2009
Min Jesus levver, derfor vi jeg levve!
Albania 2009!
Ok, jeg skal være den første til å innrømme at da vi sa til hverandre og til våre albanske venner i fjor sommer at "vi kommer tilbake neste år" var jeg absolutt ikke sikker på at det kom til å skje. Kanskje sansynligvis ikke. Men et år er gått og plutselig har vi nok en gang vært ute i bushen i Albania for å fortelle et muslimsk folkeslag om Jesus.
Denne gangen gikk turen fra Værnes til Kroatsia, via Montenegro og over til Albania og opp til Goranfjellene hvor vi bodde i selveste blodhevndistriktet (kos deg!). Denne gangen la vi igjen teltet hjemme (faliminderit Jesus) og bodde innendørs i huset til broren til Fathmir (en av temamedlemmene som vokste opp der). Vi stappet ti jenter inne på det lille fellesrommet i huset, mens guttene ble vist opp til et nydelig forlatt hus lenger oppi bakken, som var fullt av rotter i andreetasjen men til gjengjeld hadde frisk luft og stillhet. Nede hos oss nemlig, visste vi aldri hva vi kom til å våkne av: høylytt ROPING på albansk, slammring med dørene, motorsag, båltenning, tv'en som ble skrudd av og på osv... og vi snakker kl. 05.30-06.30-ish ("ingen hensyn").
Men, det var en skikkelig bra tur. Vi fikset opp en barnehaget i Orjest (?). Malte, la gulv og muret opp trapp. Pluss at vi begynte å grave kloakksystem til dem. Folk var veldig glade for det vi gjorde, men vi merket fort at kulturen der er helt annerledes når det gjelder jobbing. Damene er ute på åkeren og bærer høy osv, mens menn sitter på kafeen og ser på og prater. Det var sikkert 15 stk som stod å så på at jeg grav kloakksystemhull til dem. ("Åjaaa... så dåkker har bare tenkt å stå der å se på ja, javel...jaja, det e no dåkkers kloakksystem æ hell på å fikse, men dåkker treng ikke å hjelp mæ shø...det e itj nå tungt...bare litt leire å vann....").
Vi var også på en del husbesøk og bønnevandringer. Søndagen var jeg, Psht og Nikolai på alba-gudstjensete, og etterpå ble vi med predikanten laaaangt opp i fjellan for å be på et "unholy place" med avguder og okultisme og det som var. Men vi måtte be i hemmelighet, fordi hvis de tok oss i å be mot det "they could do something bad ... like maybe kill us or something..."
Vi ble godt kjent med det albanske teamet og det oppstod et utrolig godt fellesskap. Vi fikk også møtt mange herlige folk i landsbyene og rundt omkring. David fikk tilbud om å bytte pass med borgemesteren i Orjest og dermed bli både borgemester og bareier:p Vi tok dag for dag og "hadde ingen plan". Tiden spilte heller ingen rolle. Somregel kom vi tilbake til huset etter at det var blitt mørkt. Vi måtte krysse elva på vei opp og den var til tider ganske stri. Det var spesielt morsomt i mørket. Det var litt som i "The beach";) Oppe i huset hadde de ikke dusj så vi badet og vasket håret i elva, noen ganger samtidig som vi vasset over ("sjå, men ikke fokuser!"). Dofasilitetene var ekstemt dårlige, type: "vi har itj nå do vi, vi har bare ei renne som man må sitt over, og som vi ikke skylle ned all driten fra sånn at det bare blir liggende i en haug...og vi bruke heller ikke dopapir..." Det tok meg noen dager å i det hele tatt skjønne hvordan den doen fungerte, men etterhvert som vi fant oss ei bøtte og en pokepinne ble den litt renere og til slutt gikk det greit. Men det var utrolig deilig å komme tilbake til Norge og sette seg på et vanlig vannklosett.
Det har vært en opplevelesesrik og morsom tur til tross for primitive forhold og noen farlige situasjoner (skorpioner x 5, "sikkert giftige" slanger, nesten ikke-eksisterende veier ("det hadde vært kjedelig å skli ner her nå...") og folk som "could maybe kill us") Men halleluja (du bor i meg) det har gått bra, og jeg vil gjerne tilbake neste år!:)
Bønnevandring i Goranfjellene
"I've crossed the desert for miles, swam waters
for times, searching places to find..."
Denne veien er BRA i forhold til mange andre i
samme område...
Hele verden er (fortsatt) en dusj!
Paralell universe... xxx
"Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens do..."
Ok, jeg skal være den første til å innrømme at da vi sa til hverandre og til våre albanske venner i fjor sommer at "vi kommer tilbake neste år" var jeg absolutt ikke sikker på at det kom til å skje. Kanskje sansynligvis ikke. Men et år er gått og plutselig har vi nok en gang vært ute i bushen i Albania for å fortelle et muslimsk folkeslag om Jesus.
Denne gangen gikk turen fra Værnes til Kroatsia, via Montenegro og over til Albania og opp til Goranfjellene hvor vi bodde i selveste blodhevndistriktet (kos deg!). Denne gangen la vi igjen teltet hjemme (faliminderit Jesus) og bodde innendørs i huset til broren til Fathmir (en av temamedlemmene som vokste opp der). Vi stappet ti jenter inne på det lille fellesrommet i huset, mens guttene ble vist opp til et nydelig forlatt hus lenger oppi bakken, som var fullt av rotter i andreetasjen men til gjengjeld hadde frisk luft og stillhet. Nede hos oss nemlig, visste vi aldri hva vi kom til å våkne av: høylytt ROPING på albansk, slammring med dørene, motorsag, båltenning, tv'en som ble skrudd av og på osv... og vi snakker kl. 05.30-06.30-ish ("ingen hensyn").
Men, det var en skikkelig bra tur. Vi fikset opp en barnehaget i Orjest (?). Malte, la gulv og muret opp trapp. Pluss at vi begynte å grave kloakksystem til dem. Folk var veldig glade for det vi gjorde, men vi merket fort at kulturen der er helt annerledes når det gjelder jobbing. Damene er ute på åkeren og bærer høy osv, mens menn sitter på kafeen og ser på og prater. Det var sikkert 15 stk som stod å så på at jeg grav kloakksystemhull til dem. ("Åjaaa... så dåkker har bare tenkt å stå der å se på ja, javel...jaja, det e no dåkkers kloakksystem æ hell på å fikse, men dåkker treng ikke å hjelp mæ shø...det e itj nå tungt...bare litt leire å vann....").
Vi var også på en del husbesøk og bønnevandringer. Søndagen var jeg, Psht og Nikolai på alba-gudstjensete, og etterpå ble vi med predikanten laaaangt opp i fjellan for å be på et "unholy place" med avguder og okultisme og det som var. Men vi måtte be i hemmelighet, fordi hvis de tok oss i å be mot det "they could do something bad ... like maybe kill us or something..."
Vi ble godt kjent med det albanske teamet og det oppstod et utrolig godt fellesskap. Vi fikk også møtt mange herlige folk i landsbyene og rundt omkring. David fikk tilbud om å bytte pass med borgemesteren i Orjest og dermed bli både borgemester og bareier:p Vi tok dag for dag og "hadde ingen plan". Tiden spilte heller ingen rolle. Somregel kom vi tilbake til huset etter at det var blitt mørkt. Vi måtte krysse elva på vei opp og den var til tider ganske stri. Det var spesielt morsomt i mørket. Det var litt som i "The beach";) Oppe i huset hadde de ikke dusj så vi badet og vasket håret i elva, noen ganger samtidig som vi vasset over ("sjå, men ikke fokuser!"). Dofasilitetene var ekstemt dårlige, type: "vi har itj nå do vi, vi har bare ei renne som man må sitt over, og som vi ikke skylle ned all driten fra sånn at det bare blir liggende i en haug...og vi bruke heller ikke dopapir..." Det tok meg noen dager å i det hele tatt skjønne hvordan den doen fungerte, men etterhvert som vi fant oss ei bøtte og en pokepinne ble den litt renere og til slutt gikk det greit. Men det var utrolig deilig å komme tilbake til Norge og sette seg på et vanlig vannklosett.
Det har vært en opplevelesesrik og morsom tur til tross for primitive forhold og noen farlige situasjoner (skorpioner x 5, "sikkert giftige" slanger, nesten ikke-eksisterende veier ("det hadde vært kjedelig å skli ner her nå...") og folk som "could maybe kill us") Men halleluja (du bor i meg) det har gått bra, og jeg vil gjerne tilbake neste år!:)
Bønnevandring i Goranfjellene
"I've crossed the desert for miles, swam watersfor times, searching places to find..."
Denne veien er BRA i forhold til mange andre isamme område...
Hele verden er (fortsatt) en dusj!
Paralell universe... xxx
"Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens do..."
lørdag, juni 13, 2009
Tribute til Bob Dylan
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke alltid har vært bestevenn med Bob Dylan. Omtrent fra jeg ble født har jeg hørt på ham og stort sett gjennom hele barndommen var mitt forhold til ham ikke særlig godt. Det KAN jo ha noe med at jeg ganske ofte våknet tidlig om morgenen til Dylan på max volum i stua, eller med ferieturene til Gjøvik med Dylan på bilstereoen all the way (vi snakker fem-seks timer). Men det kan også ha noe med at jeg var for ung. For å sitere min far "dylan er for viderekommende". Og nå har jeg kommet dit at jeg skjønner hvor god musikken til Dylan egentlig er. Han er kanskje en av verdens fremste poeter. Tekstene har ikke bare mening, men er også veldig lyriske og til ettertanke. Nå når jeg begynner å sette meg inn i musikken er det ikke verdt å gå glipp av. Se for eksempel på dette:
"My clohts are wet/ thight on my skin/ not as thight as the corner that I've painted myself in [...] you can always come back, but you can't come back all the way/only one thing that I did wrong/ stayed in Mississippi a day too long"
-Mississippi
"Steal a little and they throw you in jail/steal a lot and they make you a king"
- Sweetheart like you
"Senor/senor/ let us overturn these tables/disconnect these cables/this place don't make sense to me no moore/can you tell me what we're waiting for senoe?"
-Senor
"Farewell Angelina/the bells of the crown/have been stolen by bandits and I must follow the sound"
-Farewell Angelina
"My clohts are wet/ thight on my skin/ not as thight as the corner that I've painted myself in [...] you can always come back, but you can't come back all the way/only one thing that I did wrong/ stayed in Mississippi a day too long"
-Mississippi
"Steal a little and they throw you in jail/steal a lot and they make you a king"
- Sweetheart like you
"Senor/senor/ let us overturn these tables/disconnect these cables/this place don't make sense to me no moore/can you tell me what we're waiting for senoe?"
-Senor
"Farewell Angelina/the bells of the crown/have been stolen by bandits and I must follow the sound"
-Farewell Angelina
mandag, mai 11, 2009
Værmelding fra Trondheim
11. mai, kl. 09.44, Saupstad, Trondheim:
DET SNØR!
(hvorfor må vi vær stuck i en landsdel der du kan gå i sommerkjole den ene uka, og må ta fram skien den neste??? ... det ska jo ikke gå an...)
DET SNØR!
(hvorfor må vi vær stuck i en landsdel der du kan gå i sommerkjole den ene uka, og må ta fram skien den neste??? ... det ska jo ikke gå an...)
søndag, april 26, 2009
Det e bra det e nån som hold fortet...
Søndag morgen, klokka 10.00, i PK:
...åjaaaaa....så det var bare meninga at vi bare skulle være tre stykker i dag ja... javel....og vi skulle bare synge og styre lyden og styre teksten ja...javel, så det var sånn det skulle være ja...ja, da får det bare være sånn da...greeeeit...:p
...åjaaaaa....så det var bare meninga at vi bare skulle være tre stykker i dag ja... javel....og vi skulle bare synge og styre lyden og styre teksten ja...javel, så det var sånn det skulle være ja...ja, da får det bare være sånn da...greeeeit...:p
onsdag, februar 11, 2009
Når enden er god...
...men enden e jo aldri god, det e det som e problemet!
I det siste har det gått mer og mer opp for mæ at æ ikke like enden på ting. Har hørt at det e sært, men det har vært sånn helt siden æ va veldig lita. Det begynt med at æ ikke likt enden på lompa, når den e rulla sammen med smør og sukker, så like æ ikke enden på pølsa, ikke enden på bannanen og i hvertfall ikke enden på egget! Idag gikk det opp for mæ at æ heller ikke e så veldig begeistra for enden på appelsina.
Vanligvis e det ikke nå stort problem. Både bannanen og pølsa har enda som det lett går an å fjern. Det e verre med egget, fordi der e det det hvite æ ikke like, eller æ like det, men ikke BARE det, det må vær gult også. Så det va litt vanskelig da, siden det alltid bli igjen en liten bit med bare hvitt når man dele egget. Helt til æ fikk beskjed om at æ selvfølgelig delt det feil (Åjaaaaa...) Hvis man dele det på langs bli det gule med hele veien nemlig;)
Æ glær mæ til æ finn en matvare der enden e det beste! da e alltting godt:p
I det siste har det gått mer og mer opp for mæ at æ ikke like enden på ting. Har hørt at det e sært, men det har vært sånn helt siden æ va veldig lita. Det begynt med at æ ikke likt enden på lompa, når den e rulla sammen med smør og sukker, så like æ ikke enden på pølsa, ikke enden på bannanen og i hvertfall ikke enden på egget! Idag gikk det opp for mæ at æ heller ikke e så veldig begeistra for enden på appelsina.
Vanligvis e det ikke nå stort problem. Både bannanen og pølsa har enda som det lett går an å fjern. Det e verre med egget, fordi der e det det hvite æ ikke like, eller æ like det, men ikke BARE det, det må vær gult også. Så det va litt vanskelig da, siden det alltid bli igjen en liten bit med bare hvitt når man dele egget. Helt til æ fikk beskjed om at æ selvfølgelig delt det feil (Åjaaaaa...) Hvis man dele det på langs bli det gule med hele veien nemlig;)
Æ glær mæ til æ finn en matvare der enden e det beste! da e alltting godt:p
mandag, februar 02, 2009
Broken strings
Let me hold you
For the last time
It's the last chance to feel again
But you broke me
Now I can't feel anything
When I love you,
It's so untrue
I can't even convince myself
When I'm speaking,
It's the voice of someone else
Oh it tears me up
I try to hold on, but it hurts too much
I try to forgive, but it's not enough to make it all okay
You can't play on broken strings
You can't feel anything that your heart don't want to feel
I can't tell you something that ain't real
Oh the truth hurts
And lies worse
How can I give anymore
When I love you a little less than before
Oh what are we doing
We are turning into dust
Playing house in the ruins of us
Running back through the fire
When there's nothing left to save
It's like chasing the very last train when it's too late
Oh it tears me up
I try to hold on, but it hurts too much
I try to forgive, but it's not enough to make it all okay
You can't play on broken strings
You can't feel anything that your heart don't want to feel
I can't tell something that ain't real
Well the truth hurts,
And lies worse
How can I give anymore
When I love you a little less than before
But we're running through the fire
When there's nothing left to save
It's like chasing the very last train
When we both know it's too late (too late)
You can't play on broken strings
You can't feel anything that your heart don't want to feel
I cant tell you something that ain't real
Well truth hurts,
And lies worse
How can I give anymore
When I love you a little less than before
Let me hold you for the last time
It's the last chance to feel again
"Broken strings", James Morrison feat. Nelly Furtado
Idag fikk gitaren min nye strenger! Jeg har gått og tenkt på å bytte i ca. ett år, siden jeg ikke har byttet siden jeg kjøpte den for snart seks år siden, og de begynte å bli ganske slitte. Men så har det ikke blitt, og idag, da jeg lå og leste fikk jeg det for meg at nå måtte jeg bare gjøre det. Så, jeg tok frem strengene for å sjekke om jeg hadde alle. Det hadde jeg, og da var det bare å starte. Det var bare ett problem ... jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle gjøre det... Men, heldigvis var Per-Steinar her(!) ("ehm ....ledende spørsmål, kanskje du har lyst til å hjelp mæ?") Så etter han hadde gjort de tre første (med litt hjelp fra meg som psykisk støtte og hod-i-strengen-person fikk jeg det til og gjorde de tre siste selv. Og det var gøy! Fikk nesten lyst til ta dem opp igjen og gjøre alt en gang til når jeg først hadde lært det. Dessuten er jeg kjempefornøyd med at vi endelig fikk gjort det, selv om de tre nederste fremdeles må strammes ofte. Dette kommer jeg til å være fornøyd med i lange tider, helt sikkert høydepunktet i uka mi:)
Det var egentlig bare det jeg skulle si. Sangen har ikke noe med situasjonen å gjøre, den er bare fin, så jeg putten den inn. "You can't play on broken strings";)
For the last time
It's the last chance to feel again
But you broke me
Now I can't feel anything
When I love you,
It's so untrue
I can't even convince myself
When I'm speaking,
It's the voice of someone else
Oh it tears me up
I try to hold on, but it hurts too much
I try to forgive, but it's not enough to make it all okay
You can't play on broken strings
You can't feel anything that your heart don't want to feel
I can't tell you something that ain't real
Oh the truth hurts
And lies worse
How can I give anymore
When I love you a little less than before
Oh what are we doing
We are turning into dust
Playing house in the ruins of us
Running back through the fire
When there's nothing left to save
It's like chasing the very last train when it's too late
Oh it tears me up
I try to hold on, but it hurts too much
I try to forgive, but it's not enough to make it all okay
You can't play on broken strings
You can't feel anything that your heart don't want to feel
I can't tell something that ain't real
Well the truth hurts,
And lies worse
How can I give anymore
When I love you a little less than before
But we're running through the fire
When there's nothing left to save
It's like chasing the very last train
When we both know it's too late (too late)
You can't play on broken strings
You can't feel anything that your heart don't want to feel
I cant tell you something that ain't real
Well truth hurts,
And lies worse
How can I give anymore
When I love you a little less than before
Let me hold you for the last time
It's the last chance to feel again
"Broken strings", James Morrison feat. Nelly Furtado
Idag fikk gitaren min nye strenger! Jeg har gått og tenkt på å bytte i ca. ett år, siden jeg ikke har byttet siden jeg kjøpte den for snart seks år siden, og de begynte å bli ganske slitte. Men så har det ikke blitt, og idag, da jeg lå og leste fikk jeg det for meg at nå måtte jeg bare gjøre det. Så, jeg tok frem strengene for å sjekke om jeg hadde alle. Det hadde jeg, og da var det bare å starte. Det var bare ett problem ... jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle gjøre det... Men, heldigvis var Per-Steinar her(!) ("ehm ....ledende spørsmål, kanskje du har lyst til å hjelp mæ?") Så etter han hadde gjort de tre første (med litt hjelp fra meg som psykisk støtte og hod-i-strengen-person fikk jeg det til og gjorde de tre siste selv. Og det var gøy! Fikk nesten lyst til ta dem opp igjen og gjøre alt en gang til når jeg først hadde lært det. Dessuten er jeg kjempefornøyd med at vi endelig fikk gjort det, selv om de tre nederste fremdeles må strammes ofte. Dette kommer jeg til å være fornøyd med i lange tider, helt sikkert høydepunktet i uka mi:)
Det var egentlig bare det jeg skulle si. Sangen har ikke noe med situasjonen å gjøre, den er bare fin, så jeg putten den inn. "You can't play on broken strings";)
søndag, januar 04, 2009
Svælgt ne i en sjø
Du kutta ne et træ og tok det me te mæ
Fikk mæ te å sjå det som æ itj kuinn sjø
Du la mæ på ei hylle og holdt mæ for dæ sjøl
Æ kainn bare takk mæsjøl, du kainn bare takk mæ
Og æ kainn skriv en sang, hundre meter lang
Om det som va en gang før du gikk fra mæ
Og æ kainn skriv det ne, for at du ska sje
At de e sånn de e, og du ska aldri dø
Bli svælgt ne i en sjø
Du hang mæ på ei snor, ja de va de du gjor
Og det va da æ fór, for å besøk dæ
Du kutta mæ me ljå og fikk mæ te å sjå
De siste som æ så, før du bestemt dæ for å gå
Og æ kainn skriv ei bok, om ailt det som du tok
Om det som du forlot, da du snudd dæ vækk fra mæ
Og æ kainn skriv det ne, få aille te å sje
At de e sånn de e, og du ska aildri dø
Bli svælgt ne i en sjø
Og æ kainn skriv en sang, hundre meter lang
Om det som va en gang før du gikk fra mæ
Og æ kainn skriv det ne, for at du ska sje
At de e sånn de e, og du ska aldri dø
Bli svælgt ne i en sjø
Åh, koffor ska æ lev, når itj æ har et snev
Å gi eller å tilgi, itj ælske ailt æ sjer
E dem gatan som du går lik hundre tusen år
Det e der som vi ska trø, og du ska aldri dø
Bli svælgt ne i en sjø
Nei du ska aildri dø
Bli svælgt ne i en sjø
(Ps. Egentlig e det ikke lov å kødd med så fine sanga, men det vart bare så bra så æ mått)
Fikk mæ te å sjå det som æ itj kuinn sjø
Du la mæ på ei hylle og holdt mæ for dæ sjøl
Æ kainn bare takk mæsjøl, du kainn bare takk mæ
Og æ kainn skriv en sang, hundre meter lang
Om det som va en gang før du gikk fra mæ
Og æ kainn skriv det ne, for at du ska sje
At de e sånn de e, og du ska aldri dø
Bli svælgt ne i en sjø
Du hang mæ på ei snor, ja de va de du gjor
Og det va da æ fór, for å besøk dæ
Du kutta mæ me ljå og fikk mæ te å sjå
De siste som æ så, før du bestemt dæ for å gå
Og æ kainn skriv ei bok, om ailt det som du tok
Om det som du forlot, da du snudd dæ vækk fra mæ
Og æ kainn skriv det ne, få aille te å sje
At de e sånn de e, og du ska aildri dø
Bli svælgt ne i en sjø
Og æ kainn skriv en sang, hundre meter lang
Om det som va en gang før du gikk fra mæ
Og æ kainn skriv det ne, for at du ska sje
At de e sånn de e, og du ska aldri dø
Bli svælgt ne i en sjø
Åh, koffor ska æ lev, når itj æ har et snev
Å gi eller å tilgi, itj ælske ailt æ sjer
E dem gatan som du går lik hundre tusen år
Det e der som vi ska trø, og du ska aldri dø
Bli svælgt ne i en sjø
Nei du ska aildri dø
Bli svælgt ne i en sjø
(Ps. Egentlig e det ikke lov å kødd med så fine sanga, men det vart bare så bra så æ mått)
onsdag, desember 17, 2008
Kyss mæ(!)
Ok, hva trenger du for å få ned en ny knakende god tekst på en allerede knakende god melodi? En Agnete, en Sanna, et par gitarer, litt milkshake og ganske god tid! Her er resultatet:
Kyss mæ
(melodi: "Kiss me" Six pence none the richer)
Kyss mæ, ja kom igjen å gjør det
Kyss mæ, få sjå om du kainn tør det
Kyss mæ, no før det bli mørt
Du tar på sko'on, æ tar på mæ skjørt
Åå, kyss mæ
Få skjekke om du tør det
Forlat mæ
Æ kødde! - itj å gjør det!
Du kainn bare prøv
Det e itj nån plass du kainn jømm dæ
Uansett så vil æ finn dæ
(så kom hit)
Og kyss mæ!
Kyss mæ, mens vi dainse mambo
Æ e itj Cher, og du e ikke Rambo
Vi ska fær, på campingtur te Klett
Du tar med hakke og æ tar med spætt
Åh, kyss mæ!
Få skjekke om du tør det
Forlat mæ
Æ kødde! - itj å gjør det
Sjøl om æ e feit
Og skitten, usympatisk, ækkel,
jevnt over ganske ulækker
(men hei)
kyss mæ!
Kyss mæ
(melodi: "Kiss me" Six pence none the richer)
Kyss mæ, ja kom igjen å gjør det
Kyss mæ, få sjå om du kainn tør det
Kyss mæ, no før det bli mørt
Du tar på sko'on, æ tar på mæ skjørt
Åå, kyss mæ
Få skjekke om du tør det
Forlat mæ
Æ kødde! - itj å gjør det!
Du kainn bare prøv
Det e itj nån plass du kainn jømm dæ
Uansett så vil æ finn dæ
(så kom hit)
Og kyss mæ!
Kyss mæ, mens vi dainse mambo
Æ e itj Cher, og du e ikke Rambo
Vi ska fær, på campingtur te Klett
Du tar med hakke og æ tar med spætt
Åh, kyss mæ!
Få skjekke om du tør det
Forlat mæ
Æ kødde! - itj å gjør det
Sjøl om æ e feit
Og skitten, usympatisk, ækkel,
jevnt over ganske ulækker
(men hei)
kyss mæ!
onsdag, november 26, 2008
...tiny dancer in my hand...
"Blue jean baby, L.A lady, seamstress for the band
Pretty eyed, pirate smile, you'll marry a music man
Ballerina, you must have seen her, dancing in the sand
Now she's in me, always with me, tiny dancer in my hand"
Merkelig nok e det under eksamensperioden man kjæm på all musikken man virkelig elske, alle filman man har lyst til å se, alle motivan man skulla ha malt hvis man hadd tid, og alt det man skulla ha lest. Etter flere uka med sitt inn og les pensum, og i dem siste dagan skikkelig intensivt, blir man rett og slett bevisst på alle dem tingan i livet som virkelig betyr nå. Sånn som musikk og kunst og alt det der. Man tenke også my på alt det man har lyst til å gjør. Reis for eksempel. Nån drømme om Barcelona, enkelte andre om ei strand med masse hjernedøde jenta i stringbikini:p. Personlig kunna æ tenkt mæ en et band, en turbuss med masse utstyr og instrumenta, god musikk og en landevei en plass i statan. Sånn som i "Almost famous".
Men akkurat no ser virkeligheten sånn ut: Innsnødd på Midteggen. Nedlessa i pragmatikk, retorikk, talemål og syntaks. Stuck med en hjemmeeksamen på nynorsk om Sult og Armand V. Tusen ting å gjør før eksamen. "Livet-e-så-trasi-holsning" og masse villt fremmede tyskera, som sikkert e veldig hyggelig, men som ler så høyt som en hel aula til sammen og som e derfor e litt redd, på stua.
Ok, det med at livet-e-så-trasi va kanskje ikke helt sant. Eller det e jo bare for at æ har eksamen da. Men her e en sang som æ har hørt på i det siste, og stakkars "hovedpersonen" i sangteksten (det va itj det at æ dreiv å analysert alt etter et halvår på nordisk) fordi han har det virkelig trasi:
Swallowed in the sea
- coldplay
You cut me down a tree
And brought it back to me
And that's what made me see
Where I was going wrong
You put me on a shelf
And kept me for yourself
I can only blame myself
You can only blame me
And I could write a song
A hundred miles long
Well that's where I belong
And you belong with me
And I could write it down
And spread it all around
Get lost and then get found
Or swallowed in the sea
You put me on a line
And hung me out to dry
And darling, that's when I
Decided to go to sea
You cut me down to size
And opened up my eyes
Made me realize
What I could not see
And I could write a book
The one they'll say that shook
The world and then it took
It took it back from me
And I could write it down
And spread it all around
Get lost and then get found
And you'll come back to me
Not swallowed in the sea
And I could write a song
A hundred miles long
Well that's where I belong
And you belong with me
The streets you're walking on
A thousand houses long
Well, that's where I belong
And you belong with me
Oh, what good is it to live
With nothing left to give
Forget, but not forgive
Not loving all you see
All the streets you're walking on
A thousand houses long
Well, that's where I belong
And you belong with me
Not swallowed in the sea
You belong with me
Not swallowed in the sea
Yeah, you belong with me
Not swallowed in the sea
(takk til Hilde som hadd den sangen her på sin blogg, hadd ikke hørt den før da æ, og no e det en av favorittan mine:)
Pretty eyed, pirate smile, you'll marry a music man
Ballerina, you must have seen her, dancing in the sand
Now she's in me, always with me, tiny dancer in my hand"
Merkelig nok e det under eksamensperioden man kjæm på all musikken man virkelig elske, alle filman man har lyst til å se, alle motivan man skulla ha malt hvis man hadd tid, og alt det man skulla ha lest. Etter flere uka med sitt inn og les pensum, og i dem siste dagan skikkelig intensivt, blir man rett og slett bevisst på alle dem tingan i livet som virkelig betyr nå. Sånn som musikk og kunst og alt det der. Man tenke også my på alt det man har lyst til å gjør. Reis for eksempel. Nån drømme om Barcelona, enkelte andre om ei strand med masse hjernedøde jenta i stringbikini:p. Personlig kunna æ tenkt mæ en et band, en turbuss med masse utstyr og instrumenta, god musikk og en landevei en plass i statan. Sånn som i "Almost famous".
Men akkurat no ser virkeligheten sånn ut: Innsnødd på Midteggen. Nedlessa i pragmatikk, retorikk, talemål og syntaks. Stuck med en hjemmeeksamen på nynorsk om Sult og Armand V. Tusen ting å gjør før eksamen. "Livet-e-så-trasi-holsning" og masse villt fremmede tyskera, som sikkert e veldig hyggelig, men som ler så høyt som en hel aula til sammen og som e derfor e litt redd, på stua.
Ok, det med at livet-e-så-trasi va kanskje ikke helt sant. Eller det e jo bare for at æ har eksamen da. Men her e en sang som æ har hørt på i det siste, og stakkars "hovedpersonen" i sangteksten (det va itj det at æ dreiv å analysert alt etter et halvår på nordisk) fordi han har det virkelig trasi:
Swallowed in the sea
- coldplay
You cut me down a tree
And brought it back to me
And that's what made me see
Where I was going wrong
You put me on a shelf
And kept me for yourself
I can only blame myself
You can only blame me
And I could write a song
A hundred miles long
Well that's where I belong
And you belong with me
And I could write it down
And spread it all around
Get lost and then get found
Or swallowed in the sea
You put me on a line
And hung me out to dry
And darling, that's when I
Decided to go to sea
You cut me down to size
And opened up my eyes
Made me realize
What I could not see
And I could write a book
The one they'll say that shook
The world and then it took
It took it back from me
And I could write it down
And spread it all around
Get lost and then get found
And you'll come back to me
Not swallowed in the sea
And I could write a song
A hundred miles long
Well that's where I belong
And you belong with me
The streets you're walking on
A thousand houses long
Well, that's where I belong
And you belong with me
Oh, what good is it to live
With nothing left to give
Forget, but not forgive
Not loving all you see
All the streets you're walking on
A thousand houses long
Well, that's where I belong
And you belong with me
Not swallowed in the sea
You belong with me
Not swallowed in the sea
Yeah, you belong with me
Not swallowed in the sea
(takk til Hilde som hadd den sangen her på sin blogg, hadd ikke hørt den før da æ, og no e det en av favorittan mine:)
søndag, november 16, 2008
Natt til søndag 16 november 2008
Klokka er 01.56 og øynene begynner å svi. Jeg burde ha lagt meg på madrassen på gulvet i lagerrommet for lenge siden, men har bare blitt sittende. Storstua er endelig stille. Det er familieleir på Aglo, og fullt med folk. Sushi spiller her i helga. Det er en utrolig god atmosfære her, undervisningen er kjempebra og folk er helt med på lovsangen.
Men det jeg egentlig skulle si med dette innlegget (bortsett fra å dokumentere at jeg sitter våken klokka to, selv om jeg ikke har brannvakt) var at jeg er så utrolig glad for at jeg har privilegiet å være i et sånt band. Bare det å kunne ha et band er helt fantastisk for meg. Kanskje er det fordi jeg har vokst opp med en far som alltid har spilt i band, og at jeg har hatt musikk rundt meg hele livet, at band-miljø og musikere har en så stor tiltrekkningskraft på meg. Det har alltid fascinert meg hvordan musikere som spiller sammen over lenger tid blir samspilte og hvordan de kommuniserer med hverandre på scene, uten å si et ord, bare med blikk, og små tegn som forutsetter at de alle sitter inne med samme bakgrunnskunnskap om hvordan disse tegnene skal tolkes. Det er imponerende. og det er utrolig gøy å se at dette også skjer i lovsangsbandet. Vi har spilt sammen såpass lenge at alle begynner å bli sikre på hva de gjør. Vi kan tekstene, vi kjenner musikken og vi merker hverandres impulser og DHÅ ledelse på scenen. Det blir bare morsommere og morsommere å lede, når det er sånn.
Og en annen ting er at vi, etter så lang tid sammen, har blitt så godt kjent med hverandre. Jeg er ikke den som har vært lengst med, men likevel begynner det å bli noen år, og etter hvert som vi har blitt kjent med hverandre (både on and off-stage) så har jeg blitt utrolig glad i folkene. Og nå i helga har det gått opp for meg på nytt hvor fantastisk bra jeg synes hver enkelt av dem er. Å spille sammen med dem er noe av det morsomste jeg vet, og jeg gleder meg alltid til øvelse, cellegrupper, og ikke minst til helger som dette her. Så selv om klokka er kvart over to, og jeg har masse jeg burde ha gjort denne helga, så er det ingen steder jeg heller ville vært, enn her på Aglo, for å lede lovsang med resten av gjengen.;)
Men det jeg egentlig skulle si med dette innlegget (bortsett fra å dokumentere at jeg sitter våken klokka to, selv om jeg ikke har brannvakt) var at jeg er så utrolig glad for at jeg har privilegiet å være i et sånt band. Bare det å kunne ha et band er helt fantastisk for meg. Kanskje er det fordi jeg har vokst opp med en far som alltid har spilt i band, og at jeg har hatt musikk rundt meg hele livet, at band-miljø og musikere har en så stor tiltrekkningskraft på meg. Det har alltid fascinert meg hvordan musikere som spiller sammen over lenger tid blir samspilte og hvordan de kommuniserer med hverandre på scene, uten å si et ord, bare med blikk, og små tegn som forutsetter at de alle sitter inne med samme bakgrunnskunnskap om hvordan disse tegnene skal tolkes. Det er imponerende. og det er utrolig gøy å se at dette også skjer i lovsangsbandet. Vi har spilt sammen såpass lenge at alle begynner å bli sikre på hva de gjør. Vi kan tekstene, vi kjenner musikken og vi merker hverandres impulser og DHÅ ledelse på scenen. Det blir bare morsommere og morsommere å lede, når det er sånn.
Og en annen ting er at vi, etter så lang tid sammen, har blitt så godt kjent med hverandre. Jeg er ikke den som har vært lengst med, men likevel begynner det å bli noen år, og etter hvert som vi har blitt kjent med hverandre (både on and off-stage) så har jeg blitt utrolig glad i folkene. Og nå i helga har det gått opp for meg på nytt hvor fantastisk bra jeg synes hver enkelt av dem er. Å spille sammen med dem er noe av det morsomste jeg vet, og jeg gleder meg alltid til øvelse, cellegrupper, og ikke minst til helger som dette her. Så selv om klokka er kvart over to, og jeg har masse jeg burde ha gjort denne helga, så er det ingen steder jeg heller ville vært, enn her på Aglo, for å lede lovsang med resten av gjengen.;)
søndag, oktober 26, 2008
Kaizers i Bergen
Selv om det regna både vannrett og lodrett i helga e Bergen en fantastisk fin by. Det va mange koselige kafea, menge spennede butikka og mange kule folk. Dessuten e det der Kaizers Orchestra vart starta! Og det va helt fantastisk å vær konsert med dem i "hjembyen" demmers. Peer Gynt salen i Grieghallen va stappfull, og vi vart nesten klemt ihjel der vi stod to meter fra scenen. Men det va totalt verdt det! Det va en veldig spesiell konsert, som va designa for hard-core-fansen spesielt, og derfor spilt dem masse sanga som egentlig ikke pleie å vær på repertoaret når dem spille live. Blandt dem beste va "Naade", "Dekk bord", "Mr. Kaizers hans Constance og meg" og "Død manns tango". Og dem hadd også et usedvanlig bra sceneshow. Det e merkelig, men det e først når æ står i salen og hoppe og trampe takten med føtter og hender at æ innser kor fan æ egentlig r, og kor mange geniale sanga dem har. Så, ved siden av å si at æ har hatt ei fantastisk helg sammen med Ida, Daniel, Bjørnar og Hans-Arvid (*superkoselig*), vil æ gi en liten tribute til Kaizers ved å siter nån frasa fra mine favorittkaizerssanga:
"Sett deg inn i mine kår/så kanskje du forstår/ at dei aldri vil sleppa meg inn/inn i himmelen din" - "Evig Pint"
"Skatt, kor e du i natt?/kom inn i min drøm min skatt/eg har min dansekjole på/min hals dufter mango, om du hadde vært min mann no/sko me danst, danst, danst/en jævel av en tango"
- " jævel av en tango"
"Du gjer meg din hånd/du kan få alt du ber om/ti laken for alt/fem for pepper og fem for/gje meg salt og peppeeeeeeer!" - "Salt og pepper"
"og er ikkje himlen stort nok kick for deg/ikkje sei eg har sagt dette/sleng ein femmer i karusellen frå Helvete" - "Apokalyps meg"
"og det var vodka kallinka, rullet og kaviar/det var krigen sett gjennom røyk av cigar" - "Mr. Kaizer, hans Constance og meg"
"og eg fant ikkje svar i bånn av eit rødvinsglass/det er ingen som har verken tid eller plass/med meg går det ner/ner til fanden med sjumilssteg" - "Den andre er meg"
"Og me syns det var ingenting, og brukte alt me hadde fått inn/på å få eit punkt på himmelen, som kun var synlig på nettene/og kun på vinterhalvåret, me kjøpte det/ for 5000 kroner delt på to" - "Romantisk salme i F-dur"
"Klapp dine hender, klapp ein siste gong/tramp ditt trebein, på golvet av betong/klokkene ringer, dei ringer dei inn/og kom på mi sie, av di grind" - "Di grind"
"Sett deg inn i mine kår/så kanskje du forstår/ at dei aldri vil sleppa meg inn/inn i himmelen din" - "Evig Pint"
"Skatt, kor e du i natt?/kom inn i min drøm min skatt/eg har min dansekjole på/min hals dufter mango, om du hadde vært min mann no/sko me danst, danst, danst/en jævel av en tango"
- " jævel av en tango"
"Du gjer meg din hånd/du kan få alt du ber om/ti laken for alt/fem for pepper og fem for/gje meg salt og peppeeeeeeer!" - "Salt og pepper"
"og er ikkje himlen stort nok kick for deg/ikkje sei eg har sagt dette/sleng ein femmer i karusellen frå Helvete" - "Apokalyps meg"
"og det var vodka kallinka, rullet og kaviar/det var krigen sett gjennom røyk av cigar" - "Mr. Kaizer, hans Constance og meg"
"og eg fant ikkje svar i bånn av eit rødvinsglass/det er ingen som har verken tid eller plass/med meg går det ner/ner til fanden med sjumilssteg" - "Den andre er meg"
"Og me syns det var ingenting, og brukte alt me hadde fått inn/på å få eit punkt på himmelen, som kun var synlig på nettene/og kun på vinterhalvåret, me kjøpte det/ for 5000 kroner delt på to" - "Romantisk salme i F-dur"
"Klapp dine hender, klapp ein siste gong/tramp ditt trebein, på golvet av betong/klokkene ringer, dei ringer dei inn/og kom på mi sie, av di grind" - "Di grind"
fredag, oktober 17, 2008
Cold hard cash...
Tenk kor arti det hadd vært hvis du, hver gang du ringt til kontofonen din, faktisk fikk snakk med pengan dine! Du kunna bare ringt dem og sagt "hallo, e dåkker der?" også svart dem: "Jaja, vi e her!" ogsåp, for å finn ut kor my du hadd så måtta du ha spurt; "ja, kor mang e dåkker da?", også sa dem kor mang dem va. Men, mind you, dem kun også lur dæ! Hvis dem for eksempel bare va en, så kun den ene pengen gjør til stemmen sin sånn at du trudd at det va flere enn en der: du: "Ja, kor mang e dåkk da?" pengen: "(med mørk stemme) nja...vi e...(lys stemme) vi e mange! (nordlending) vi e en hel bunch (østlending)...ja i alle fall mer enn en!" også mått du avgjør da om du trudd det du hørt. og dem kun også lur dæ andre veien, og si at dem va få når dem egentlig var mange tusen: du: "ja, e dåkk mang da?" Pengen: "vi e..." (knising og fliring i bakgrunnen) ...hysj da!...ehm, nei det e bære mæ! (latter) hold kjæft baki der da!"
Hadd ikke det vært arti?:) ....det eneste dumme med det da, e at du aldri visst sikkert kor my peng du hadd...
Hadd ikke det vært arti?:) ....det eneste dumme med det da, e at du aldri visst sikkert kor my peng du hadd...
fredag, september 19, 2008
Livet bli itj artier enn du gjør det te sjøl:D
Her om dagen fikk æ en ide (det skjer forsåvidt ganske ofte at æ får en eller anna form for ide, men den her e skikkelig kul:) Den går ut på at æ, når æ e ferdig med romanprosjektet mitt, ska skriv enda en roman, men den ska vær komisk, og ikke seriøs. Det ska faktisk vær en regelrett komedie, med en samfunnskritisk undertone. Tittelen e ikke helt klar enda da, men dem tre hovedkarakteran har æ allerede dikta opp:
Den ene har den oppfattningen at hele verden er en dusj, og blir meget fornærmet hver gang nån påpeke at det kanskje ikke e helt lovelig og still sæ inni hvilken som helst busk, eller gatehjørne og dusj. Og når han blir beskyldt for å vær blotter og nudist så blir han direkte sint, fordi hele verden e jo en dusj, og da kan han jo, ærlig talt, velge hvor han vil dusje uten at alle skal legge seg oppi det hele tiden.
Den andre har endelig, etter å ha vært coopkunde i fem år, forstått hvorfor coop vil ha ham som kunde. Det er ikke for at han skal være medeier, som det står i reklamen ("coop-litt ditt") men for å kartlegge hva han kjøper, sånn at de vet hva de skal sette opp prisene på og liknende. Han har derfor pønsket ut en måte å lure systemet på. Han skal nå bokføre alt han kjøper på coop, og regulere innkjøpet. Sånn at hvis han har kjøpt mye melk i det siste, så kan han ikke kjøpe mer av det, men må kjøpe noe annet, slik at coop får et feilaktig bilde av hva han handler. På den måten tror de at de lurer ham, mens det egentlig er han som lurer dem. Mener han selv.
Den tredje personen har opphevet begrepet "epleslang" for seg selv. Han mener bestemt at siden epler er noe som vokser ute er det ingen som kan eie dem. Så han spaserer, rett som det er, inn i en vilkårlig hage og tar seg et eple, eller flere, og når folk blir sur så si'n bare: "ka mene du? æ skjønne itj" og tusler frimodig ut av hagen med eplan.
Sammen ska dem her tre redd samfunnet fra en fatal krise! (som æ enda ikke har funne ut ka e)
Nån som vil les boka?:p
Den ene har den oppfattningen at hele verden er en dusj, og blir meget fornærmet hver gang nån påpeke at det kanskje ikke e helt lovelig og still sæ inni hvilken som helst busk, eller gatehjørne og dusj. Og når han blir beskyldt for å vær blotter og nudist så blir han direkte sint, fordi hele verden e jo en dusj, og da kan han jo, ærlig talt, velge hvor han vil dusje uten at alle skal legge seg oppi det hele tiden.
Den andre har endelig, etter å ha vært coopkunde i fem år, forstått hvorfor coop vil ha ham som kunde. Det er ikke for at han skal være medeier, som det står i reklamen ("coop-litt ditt") men for å kartlegge hva han kjøper, sånn at de vet hva de skal sette opp prisene på og liknende. Han har derfor pønsket ut en måte å lure systemet på. Han skal nå bokføre alt han kjøper på coop, og regulere innkjøpet. Sånn at hvis han har kjøpt mye melk i det siste, så kan han ikke kjøpe mer av det, men må kjøpe noe annet, slik at coop får et feilaktig bilde av hva han handler. På den måten tror de at de lurer ham, mens det egentlig er han som lurer dem. Mener han selv.
Den tredje personen har opphevet begrepet "epleslang" for seg selv. Han mener bestemt at siden epler er noe som vokser ute er det ingen som kan eie dem. Så han spaserer, rett som det er, inn i en vilkårlig hage og tar seg et eple, eller flere, og når folk blir sur så si'n bare: "ka mene du? æ skjønne itj" og tusler frimodig ut av hagen med eplan.
Sammen ska dem her tre redd samfunnet fra en fatal krise! (som æ enda ikke har funne ut ka e)
Nån som vil les boka?:p
onsdag, august 13, 2008
Telttur i Albania
Altså...æ ska gjerne vær den første te å innrøm at æ det første ordet som dukka opp i hjernen min da æ hørt "telt i Albania" va "UUUUDIGG!" Altså, æ like ikke å ligg i telt i Norge engang. Det e klamt, bløtt, ekkelt, mørkt, også e det masse krypdyr uttafor også våkne du midt på natta av at det e dritkaldt eller at luftmadrassen e flat, og om morran e det amazonas inni der, og du kan ikke snu dæ uten at alle andre snur sæ samtidig osv... Også i Abania da! I bushen i Albania! Kooos dæ!
Men til tross for mine fordomma har vi hatt en fantastisk tur i bushen i Albania...i telt. det har vært så my inntrykk og opplevelsa at æ ikke kan legg ut om alt her, men æ kan fortell om nån episoda som gjor turen uforglemmelig for min del:
Episode 1: "Vi har itj nå traffikregla vi..."
True story, dem albaneran som var med oss fra kirka til Dag (albniamisjoneæren som var kontaktpersonen vårres) kjørt som nån tullinga. Ikke bare hadd dem arma og bein ut ruta i 80 km/h, dem susa også gjennom 40-sonen i 130! Og når vi kjørt inni byen fikk æ inntrykk av at det bare va tilfeldig kæm som hadd vikeplikt når og så videre. Oppi fjellan gikk det litt sakter fordi veien vi kjørt på minna mer om steinrøys enn kjørbar vei, men der dreiv vi jo å stappa 15 stk inni en 10 seter i 40 varmegrader da, så det va jo herlig det og!
søndag morgen...i albania
Episode 2: Skyggeskuespill
For det va itj det at vi mått græv do neddi skauen...neida...Greia va at doen i sæ sjøl egentlig va helt grei standar. Den va fint byggd opp med steina som du kun sitt på og en pen liten teltduk rundt. Greia med teltduken va bare at hvis det vart mørkt (som det jo vart om kvelden) mått man ha med sæ ei lommelykt, og hvis man da lyst på presenningen mens man satt på do så vart det skygge, sånn at man kun se alt ka som foregikk fra andre sia. Det va jo bra at doen va plassert sånn at folk som satt ved bålplassen hadd god utsikt da!:)
Utedo?...Utedo.Episode 3: Ei lita skur...
Vi hadd fint vær helt turen bortsett fra to daga da det regna skikkelig. Det ene va søndagen etter vi hadd komme opp i fjellan og slått leir. Plutselig begynt det å regn og vi mått bare fort oss og rydd alt vi kun fra leiren og få det inni teltan før vi søkt dekning sjøl. Æ, Susanna og Sidsel Marie trøkka oss inni det lille teltet som allerede va gjennombløtt og der satt vi og hørt på tordnet og sang lovsanga. Herlig! Etterhvert begynt det å haggel også.
Vi vart itj nå blaut vi...Episode 4: "Live e så trasi..."
Stort sett det mest brukte sitatet mellom mæ og Susanna (i tillegg til "hore, dra tilbake til dit du kom fra" på arendal-dialekt). Det kan brukes til absolutt alt:
"Åh, æ sov så dårlig i natt...livet e så trasi"
"Æsj, no har æ akkurat vaska håret også går æ å sett mæ i bålrøyken...ja livet e trasi"
"ånei, horetoppen min e blaut...livet e trasi ass!
"Åh, det e så varmt...livet e så trasi"
"det va itj det at vi ikke ordna senger vårres før det vart mørkt...livet e trasi!
Det morsomme med det e jo at det sitatet her kun ska brukes når livet ikke e trasi og man bare vil ha nå å klag over læll. Fordi livet va aldri skikkelig trasi mens vi va der, vi hadd det veldig bra:)
Æ kunna lagt ut masse, masse mer men det får bli med det her. Vi hadd selvfølgelig også masse bra evangelisering. Vi va i to landsbya hvor vi hadd barnemøta/gatemøta, ba for folk, va på husbesøk og til og med snakka med ordføreren for hele Goloborddistriktet. Vi hadd også masse bra samlinga opp i leiren, der vi sang og delt vitnesbyr og ba for hverandre. Det va fantastisk å se hvordan Gud jobba med oss og gjennom oss mens vi va der. En sånn tur anbefales absolutt:) Her kjæm nån flere bilda:
Abonner på:
Kommentarer (Atom)