Every morning (og day og night) is the same: Æ sitt no her da helt alein (dvs David e hjem da, men han sitt på rommet sitt å læs, så praktisk talt e vi begge alein hjem) foran pc, eller på arbeidsbordet med diverse notata. Transkripere trønderske sangteksta og lage sang om artikulasjonssted og artikulasjonsmåte, og analysere setninga. Hurra! Nei, man kan bli deprimert og psykisk ustabil av mindre. Ikke har æ nå sosialliv heller! Når æ bare sitt hjem e itj det som om det skjer så veldig my sosialt. Snakke litt med mæ sjøl og med papirfrosken min som sitt ved siden av pc'en men det e det. Det positivet da, e jo at når æ bare sitt hjem så blir terskelen for ka som e underholdende i livet my laver. I morrest for eksempel, kom David inn på stua og kutta opp veden han sku legg i ovnen med en stoooor samekniv. Det va ekstremt spennende. Og i går trur æ kanskje æ så et ekkorn langt inni skogen på baksia av huset ... men det kan ha vært ei kråke også. Uansett va det spennede.
Etterpå no ska æ driste mæ ut på butikken og kjøp pepperkaka. DET blir arti det, da møte æ kanskje (eller helt sikkert) nån folk og da veit ingen ka som kan skje! Æ glæææær mæ!
Her e nån bilda som dokumentere kor kjedelig æ har det: