Løsningen på ostekakemysteriet i Uppsala

Dette innlegget er dedikert til: Ida, Susanna, Jens Gunnar, John Sverre, Nicolai, Debora, Torgrim, David, Per-Steinar og meg selv:)

Som alle vi som var i på Europakonferensen i Uppsala i sommer (og kanskje noen andre som ble fortalt om det seinere) husker var det svært vanskelig for oss nordmenn å bestille ostekake i cafeteltet. Svenskene forstod nemlig ikke hva vi mente og svarte flere ganger at de ikke hadde ostekake på menyen. Først da vi brukte ordet "chesecake" fikk vi det vi skulle ha. Derfor ble vi gående å lure på hvorfor svenskene brukte det engelske ordet. Vel, nå har jeg funnet svaret! Det har seg nemlig slik at det er en stipendiat på skolen som kommer fra Sverige. han heter Fredrik, og da vi satt å så på film her en dag kom jeg på at jeg kunne spørre ham om hvorfor svenskene ikke forstod bestillingene våre i sommer.Jeg fortalte ham historien og da jeg kom til den delen hvor svensken påstod at de ikke hadde ostekake utbrøt han:
"Åh! neineinei, stor misforståelse!"
Så forklarte han at i Sverige så er ostekake en slags tykk pannekake som blir laget med egg og smør og som dermed blir mer en middagsrett. Altså var svenskene bak disken i cafeteltet helt ærlige da de påstod at de ikke solgte ostekake der. Chesecake derimot, som det svenske ordet for vår ostekake kunne de servere. Eureka! Så slapp vi å lure mer på det:)

You think you know somebody...

Jaja...nok en gang må æ del min dype, dype skuffelse over den norske befolkning og demmers mangel på disiplin når det gjeld å hold sæ unna julemarsipan, julebrus og andre julegreier som butikkan får ut allerede i oktober. Og akkurat som i fjor ("Forrådt" het innlegget, hvis nån huske det?) må æ si at æ e SPESIELT SKUFFA over samtlige familiemedlemma, som altså allerede har satt til livs både to og tre boksa med pepperkaka! Makan! You think you know somebody...
Men her har dem altså, atter en gang, gått bak min rygg. Og det ska dem bare vit; æ skamme mæ på demmers vegne. Når det e sagt ska æ innrøm at også æ har vært i butikken og kjøpt en pakke med julemarsipanpølsa, men det va ikke til mæ, det va en gave til en av dem prinsippløse kompisan mine, og bare så det e sagt: Æ SKJÆMTES da æ skull betal den, og følt mæ som en sviker! So this one goes out to everybody who's not sharing my opinion! Shame on you! Og bare husk: Æ veit kor dåkker bor! Muahahahahahahahaha!:)

"Hello, is it me you're looking for?"

Ja, no føle æ at det har vært litt for mange "det-her-skjer-i-livet-mitt-innlegg" på rad, (og det blir fort litt kjedelig) så her kjæm et etterlengta (fra mi sie i alle fall) kjempeseriøst innlegg av typen "forrådt" og "gi mannen en hovedrolle".

Det æ har tenkt å ta opp no nemlig, e et problem som æ har gått å irritert mæ over ei god stund, og æ regne med at mange e enig med mæ (bare at dem kanskje ikke har tenkt over det). Ok: det e jo sånn at av og til så miste man ting, eller rote dem bort (enkelte vil påstå at dem ikke har rota bort det men "forlagt" det. Spør du mæ så e "forlagt" bare et penere uttrykk for "rota bort". Har du lagt en ting på en så lur plass at du ikke finn det igjen så e det jo bort, og da har du rota det bort) og veldig ofte e det viktige ting som nøkla, busskort, mobil eller lommebok som forsvinn, og ofte når man har skikkelig dårlig tid. Det som e så bra da, hvis det e telefonen som e bort så kan man bare ring sæ sjøl, og hør kor den e. Veldig effektivt og lettvindt! Men koffor går det ikke an å ring til busskortet eller lommeboka? Det hadd vært så greit. Ikke at dem hadd trengt å svart, men bare gitt en liten lyd fra sæ, sånn som telefonen. Hvis æ hadd vært oppfinner hadd æ skulla funne opp en liten chip eller sensor som man kun feste på alt man hadd lyst til å ring. Da hadd det gått my forter å finn ting, og verden hadd blitt et bedre sted å lev i...trur no æ da:)