Ok, jeg skal være den første til å innrømme at da vi sa til hverandre og til våre albanske venner i fjor sommer at "vi kommer tilbake neste år" var jeg absolutt ikke sikker på at det kom til å skje. Kanskje sansynligvis ikke. Men et år er gått og plutselig har vi nok en gang vært ute i bushen i Albania for å fortelle et muslimsk folkeslag om Jesus.
Denne gangen gikk turen fra Værnes til Kroatsia, via Montenegro og over til Albania og opp til Goranfjellene hvor vi bodde i selveste blodhevndistriktet (kos deg!). Denne gangen la vi igjen teltet hjemme (faliminderit Jesus) og bodde innendørs i huset til broren til Fathmir (en av temamedlemmene som vokste opp der). Vi stappet ti jenter inne på det lille fellesrommet i huset, mens guttene ble vist opp til et nydelig forlatt hus lenger oppi bakken, som var fullt av rotter i andreetasjen men til gjengjeld hadde frisk luft og stillhet. Nede hos oss nemlig, visste vi aldri hva vi kom til å våkne av: høylytt ROPING på albansk, slammring med dørene, motorsag, båltenning, tv'en som ble skrudd av og på osv... og vi snakker kl. 05.30-06.30-ish ("ingen hensyn").
Men, det var en skikkelig bra tur. Vi fikset opp en barnehaget i Orjest (?). Malte, la gulv og muret opp trapp. Pluss at vi begynte å grave kloakksystem til dem. Folk var veldig glade for det vi gjorde, men vi merket fort at kulturen der er helt annerledes når det gjelder jobbing. Damene er ute på åkeren og bærer høy osv, mens menn sitter på kafeen og ser på og prater. Det var sikkert 15 stk som stod å så på at jeg grav kloakksystemhull til dem. ("Åjaaa... så dåkker har bare tenkt å stå der å se på ja, javel...jaja, det e no dåkkers kloakksystem æ hell på å fikse, men dåkker treng ikke å hjelp mæ shø...det e itj nå tungt...bare litt leire å vann....").
Vi var også på en del husbesøk og bønnevandringer. Søndagen var jeg, Psht og Nikolai på alba-gudstjensete, og etterpå ble vi med predikanten laaaangt opp i fjellan for å be på et "unholy place" med avguder og okultisme og det som var. Men vi måtte be i hemmelighet, fordi hvis de tok oss i å be mot det "they could do something bad ... like maybe kill us or something..."
Vi ble godt kjent med det albanske teamet og det oppstod et utrolig godt fellesskap. Vi fikk også møtt mange herlige folk i landsbyene og rundt omkring. David fikk tilbud om å bytte pass med borgemesteren i Orjest og dermed bli både borgemester og bareier:p Vi tok dag for dag og "hadde ingen plan". Tiden spilte heller ingen rolle. Somregel kom vi tilbake til huset etter at det var blitt mørkt. Vi måtte krysse elva på vei opp og den var til tider ganske stri. Det var spesielt morsomt i mørket. Det var litt som i "The beach";) Oppe i huset hadde de ikke dusj så vi badet og vasket håret i elva, noen ganger samtidig som vi vasset over ("sjå, men ikke fokuser!"). Dofasilitetene var ekstemt dårlige, type: "vi har itj nå do vi, vi har bare ei renne som man må sitt over, og som vi ikke skylle ned all driten fra sånn at det bare blir liggende i en haug...og vi bruke heller ikke dopapir..." Det tok meg noen dager å i det hele tatt skjønne hvordan den doen fungerte, men etterhvert som vi fant oss ei bøtte og en pokepinne ble den litt renere og til slutt gikk det greit. Men det var utrolig deilig å komme tilbake til Norge og sette seg på et vanlig vannklosett.
Det har vært en opplevelesesrik og morsom tur til tross for primitive forhold og noen farlige situasjoner (skorpioner x 5, "sikkert giftige" slanger, nesten ikke-eksisterende veier ("det hadde vært kjedelig å skli ner her nå...") og folk som "could maybe kill us") Men halleluja (du bor i meg) det har gått bra, og jeg vil gjerne tilbake neste år!:)
Bønnevandring i Goranfjellene
"I've crossed the desert for miles, swam watersfor times, searching places to find..."
Denne veien er BRA i forhold til mange andre isamme område...
Hele verden er (fortsatt) en dusj!
Paralell universe... xxx
"Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens do..."
