Tribute til Bob Dylan

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke alltid har vært bestevenn med Bob Dylan. Omtrent fra jeg ble født har jeg hørt på ham og stort sett gjennom hele barndommen var mitt forhold til ham ikke særlig godt. Det KAN jo ha noe med at jeg ganske ofte våknet tidlig om morgenen til Dylan på max volum i stua, eller med ferieturene til Gjøvik med Dylan på bilstereoen all the way (vi snakker fem-seks timer). Men det kan også ha noe med at jeg var for ung. For å sitere min far "dylan er for viderekommende". Og nå har jeg kommet dit at jeg skjønner hvor god musikken til Dylan egentlig er. Han er kanskje en av verdens fremste poeter. Tekstene har ikke bare mening, men er også veldig lyriske og til ettertanke. Nå når jeg begynner å sette meg inn i musikken er det ikke verdt å gå glipp av. Se for eksempel på dette:

"My clohts are wet/ thight on my skin/ not as thight as the corner that I've painted myself in [...] you can always come back, but you can't come back all the way/only one thing that I did wrong/ stayed in Mississippi a day too long"
-Mississippi

"Steal a little and they throw you in jail/steal a lot and they make you a king"
- Sweetheart like you

"Senor/senor/ let us overturn these tables/disconnect these cables/this place don't make sense to me no moore/can you tell me what we're waiting for senoe?"
-Senor

"Farewell Angelina/the bells of the crown/have been stolen by bandits and I must follow the sound"
-Farewell Angelina