Her en dag kom Hilde og jeg på en ide: Hva om vi booket inn dobbelt så mange folk som vi har plass til i huset, altså seks, og søget for at alle jobbet skift, slik at halvparten jobbet om natta og halvparten om dagen. På den måten var det alltid noen som jobbet og alltid noen som sov. Når dagskiftet startet på jobb kom nattskiftet hjem og overtok sengeplassene. På den måten var det alltid noen hjemme, og vi kunne satt ned leia til det minimale. Genialt! Men det var ikke rom for fleksibilitet. Ingen kunne bytte vakt eller være borte fra jobb uten å avtale med en av de andre, hvis ikke var det ikke nok sengeplasser.
Faktisk er det ikke så langt ifra sannheten for tiden. Man vet aldri hvor mange som overnatter eller hvem som kommer innom på Midteggen. I går morrest var vi fire her, da jeg kom hjem fra skolen var det ingen, og plutselig var vi ti stk igjen utpå kvelden. Samme skjedde idag, vi var fire i morrest og for en times tid siden var vi tretten. Nå er vi kanskje seks eller noe. Litt uvisst. Men utifra lyden av folk som prater sammen i stua så er vi i allefall ikke alene.
Det er utrolig koselig. Jeg har sluttet å bli overrasket når jeg finner noen på sofane eller noens klær eller toalettsaker rundt omkring i huset. Det er et aldri så lite motell her av og til og det er egentlig en veldig god følelse å vite at man har folk rundt seg. Så tusen takk til alle som planlagt eller randomly stikker innom her, fortsett gjerne med det, det er veldig trivelig:)
torsdag, august 13, 2009
fredag, juli 17, 2009
Min Jesus levver, derfor vi jeg levve!
Albania 2009!
Ok, jeg skal være den første til å innrømme at da vi sa til hverandre og til våre albanske venner i fjor sommer at "vi kommer tilbake neste år" var jeg absolutt ikke sikker på at det kom til å skje. Kanskje sansynligvis ikke. Men et år er gått og plutselig har vi nok en gang vært ute i bushen i Albania for å fortelle et muslimsk folkeslag om Jesus.
Denne gangen gikk turen fra Værnes til Kroatsia, via Montenegro og over til Albania og opp til Goranfjellene hvor vi bodde i selveste blodhevndistriktet (kos deg!). Denne gangen la vi igjen teltet hjemme (faliminderit Jesus) og bodde innendørs i huset til broren til Fathmir (en av temamedlemmene som vokste opp der). Vi stappet ti jenter inne på det lille fellesrommet i huset, mens guttene ble vist opp til et nydelig forlatt hus lenger oppi bakken, som var fullt av rotter i andreetasjen men til gjengjeld hadde frisk luft og stillhet. Nede hos oss nemlig, visste vi aldri hva vi kom til å våkne av: høylytt ROPING på albansk, slammring med dørene, motorsag, båltenning, tv'en som ble skrudd av og på osv... og vi snakker kl. 05.30-06.30-ish ("ingen hensyn").
Men, det var en skikkelig bra tur. Vi fikset opp en barnehaget i Orjest (?). Malte, la gulv og muret opp trapp. Pluss at vi begynte å grave kloakksystem til dem. Folk var veldig glade for det vi gjorde, men vi merket fort at kulturen der er helt annerledes når det gjelder jobbing. Damene er ute på åkeren og bærer høy osv, mens menn sitter på kafeen og ser på og prater. Det var sikkert 15 stk som stod å så på at jeg grav kloakksystemhull til dem. ("Åjaaa... så dåkker har bare tenkt å stå der å se på ja, javel...jaja, det e no dåkkers kloakksystem æ hell på å fikse, men dåkker treng ikke å hjelp mæ shø...det e itj nå tungt...bare litt leire å vann....").
Vi var også på en del husbesøk og bønnevandringer. Søndagen var jeg, Psht og Nikolai på alba-gudstjensete, og etterpå ble vi med predikanten laaaangt opp i fjellan for å be på et "unholy place" med avguder og okultisme og det som var. Men vi måtte be i hemmelighet, fordi hvis de tok oss i å be mot det "they could do something bad ... like maybe kill us or something..."
Vi ble godt kjent med det albanske teamet og det oppstod et utrolig godt fellesskap. Vi fikk også møtt mange herlige folk i landsbyene og rundt omkring. David fikk tilbud om å bytte pass med borgemesteren i Orjest og dermed bli både borgemester og bareier:p Vi tok dag for dag og "hadde ingen plan". Tiden spilte heller ingen rolle. Somregel kom vi tilbake til huset etter at det var blitt mørkt. Vi måtte krysse elva på vei opp og den var til tider ganske stri. Det var spesielt morsomt i mørket. Det var litt som i "The beach";) Oppe i huset hadde de ikke dusj så vi badet og vasket håret i elva, noen ganger samtidig som vi vasset over ("sjå, men ikke fokuser!"). Dofasilitetene var ekstemt dårlige, type: "vi har itj nå do vi, vi har bare ei renne som man må sitt over, og som vi ikke skylle ned all driten fra sånn at det bare blir liggende i en haug...og vi bruke heller ikke dopapir..." Det tok meg noen dager å i det hele tatt skjønne hvordan den doen fungerte, men etterhvert som vi fant oss ei bøtte og en pokepinne ble den litt renere og til slutt gikk det greit. Men det var utrolig deilig å komme tilbake til Norge og sette seg på et vanlig vannklosett.
Det har vært en opplevelesesrik og morsom tur til tross for primitive forhold og noen farlige situasjoner (skorpioner x 5, "sikkert giftige" slanger, nesten ikke-eksisterende veier ("det hadde vært kjedelig å skli ner her nå...") og folk som "could maybe kill us") Men halleluja (du bor i meg) det har gått bra, og jeg vil gjerne tilbake neste år!:)
Bønnevandring i Goranfjellene
"I've crossed the desert for miles, swam waters
for times, searching places to find..."
Denne veien er BRA i forhold til mange andre i
samme område...
Hele verden er (fortsatt) en dusj!
Paralell universe... xxx
"Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens do..."
Ok, jeg skal være den første til å innrømme at da vi sa til hverandre og til våre albanske venner i fjor sommer at "vi kommer tilbake neste år" var jeg absolutt ikke sikker på at det kom til å skje. Kanskje sansynligvis ikke. Men et år er gått og plutselig har vi nok en gang vært ute i bushen i Albania for å fortelle et muslimsk folkeslag om Jesus.
Denne gangen gikk turen fra Værnes til Kroatsia, via Montenegro og over til Albania og opp til Goranfjellene hvor vi bodde i selveste blodhevndistriktet (kos deg!). Denne gangen la vi igjen teltet hjemme (faliminderit Jesus) og bodde innendørs i huset til broren til Fathmir (en av temamedlemmene som vokste opp der). Vi stappet ti jenter inne på det lille fellesrommet i huset, mens guttene ble vist opp til et nydelig forlatt hus lenger oppi bakken, som var fullt av rotter i andreetasjen men til gjengjeld hadde frisk luft og stillhet. Nede hos oss nemlig, visste vi aldri hva vi kom til å våkne av: høylytt ROPING på albansk, slammring med dørene, motorsag, båltenning, tv'en som ble skrudd av og på osv... og vi snakker kl. 05.30-06.30-ish ("ingen hensyn").
Men, det var en skikkelig bra tur. Vi fikset opp en barnehaget i Orjest (?). Malte, la gulv og muret opp trapp. Pluss at vi begynte å grave kloakksystem til dem. Folk var veldig glade for det vi gjorde, men vi merket fort at kulturen der er helt annerledes når det gjelder jobbing. Damene er ute på åkeren og bærer høy osv, mens menn sitter på kafeen og ser på og prater. Det var sikkert 15 stk som stod å så på at jeg grav kloakksystemhull til dem. ("Åjaaa... så dåkker har bare tenkt å stå der å se på ja, javel...jaja, det e no dåkkers kloakksystem æ hell på å fikse, men dåkker treng ikke å hjelp mæ shø...det e itj nå tungt...bare litt leire å vann....").
Vi var også på en del husbesøk og bønnevandringer. Søndagen var jeg, Psht og Nikolai på alba-gudstjensete, og etterpå ble vi med predikanten laaaangt opp i fjellan for å be på et "unholy place" med avguder og okultisme og det som var. Men vi måtte be i hemmelighet, fordi hvis de tok oss i å be mot det "they could do something bad ... like maybe kill us or something..."
Vi ble godt kjent med det albanske teamet og det oppstod et utrolig godt fellesskap. Vi fikk også møtt mange herlige folk i landsbyene og rundt omkring. David fikk tilbud om å bytte pass med borgemesteren i Orjest og dermed bli både borgemester og bareier:p Vi tok dag for dag og "hadde ingen plan". Tiden spilte heller ingen rolle. Somregel kom vi tilbake til huset etter at det var blitt mørkt. Vi måtte krysse elva på vei opp og den var til tider ganske stri. Det var spesielt morsomt i mørket. Det var litt som i "The beach";) Oppe i huset hadde de ikke dusj så vi badet og vasket håret i elva, noen ganger samtidig som vi vasset over ("sjå, men ikke fokuser!"). Dofasilitetene var ekstemt dårlige, type: "vi har itj nå do vi, vi har bare ei renne som man må sitt over, og som vi ikke skylle ned all driten fra sånn at det bare blir liggende i en haug...og vi bruke heller ikke dopapir..." Det tok meg noen dager å i det hele tatt skjønne hvordan den doen fungerte, men etterhvert som vi fant oss ei bøtte og en pokepinne ble den litt renere og til slutt gikk det greit. Men det var utrolig deilig å komme tilbake til Norge og sette seg på et vanlig vannklosett.
Det har vært en opplevelesesrik og morsom tur til tross for primitive forhold og noen farlige situasjoner (skorpioner x 5, "sikkert giftige" slanger, nesten ikke-eksisterende veier ("det hadde vært kjedelig å skli ner her nå...") og folk som "could maybe kill us") Men halleluja (du bor i meg) det har gått bra, og jeg vil gjerne tilbake neste år!:)
Bønnevandring i Goranfjellene
"I've crossed the desert for miles, swam watersfor times, searching places to find..."
Denne veien er BRA i forhold til mange andre isamme område...
Hele verden er (fortsatt) en dusj!
Paralell universe... xxx
"Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens do..."
lørdag, juni 13, 2009
Tribute til Bob Dylan
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke alltid har vært bestevenn med Bob Dylan. Omtrent fra jeg ble født har jeg hørt på ham og stort sett gjennom hele barndommen var mitt forhold til ham ikke særlig godt. Det KAN jo ha noe med at jeg ganske ofte våknet tidlig om morgenen til Dylan på max volum i stua, eller med ferieturene til Gjøvik med Dylan på bilstereoen all the way (vi snakker fem-seks timer). Men det kan også ha noe med at jeg var for ung. For å sitere min far "dylan er for viderekommende". Og nå har jeg kommet dit at jeg skjønner hvor god musikken til Dylan egentlig er. Han er kanskje en av verdens fremste poeter. Tekstene har ikke bare mening, men er også veldig lyriske og til ettertanke. Nå når jeg begynner å sette meg inn i musikken er det ikke verdt å gå glipp av. Se for eksempel på dette:
"My clohts are wet/ thight on my skin/ not as thight as the corner that I've painted myself in [...] you can always come back, but you can't come back all the way/only one thing that I did wrong/ stayed in Mississippi a day too long"
-Mississippi
"Steal a little and they throw you in jail/steal a lot and they make you a king"
- Sweetheart like you
"Senor/senor/ let us overturn these tables/disconnect these cables/this place don't make sense to me no moore/can you tell me what we're waiting for senoe?"
-Senor
"Farewell Angelina/the bells of the crown/have been stolen by bandits and I must follow the sound"
-Farewell Angelina
"My clohts are wet/ thight on my skin/ not as thight as the corner that I've painted myself in [...] you can always come back, but you can't come back all the way/only one thing that I did wrong/ stayed in Mississippi a day too long"
-Mississippi
"Steal a little and they throw you in jail/steal a lot and they make you a king"
- Sweetheart like you
"Senor/senor/ let us overturn these tables/disconnect these cables/this place don't make sense to me no moore/can you tell me what we're waiting for senoe?"
-Senor
"Farewell Angelina/the bells of the crown/have been stolen by bandits and I must follow the sound"
-Farewell Angelina
Abonner på:
Innlegg (Atom)