...tiny dancer in my hand...

"Blue jean baby, L.A lady, seamstress for the band
Pretty eyed, pirate smile, you'll marry a music man
Ballerina, you must have seen her, dancing in the sand
Now she's in me, always with me, tiny dancer in my hand"

Merkelig nok e det under eksamensperioden man kjæm på all musikken man virkelig elske, alle filman man har lyst til å se, alle motivan man skulla ha malt hvis man hadd tid, og alt det man skulla ha lest. Etter flere uka med sitt inn og les pensum, og i dem siste dagan skikkelig intensivt, blir man rett og slett bevisst på alle dem tingan i livet som virkelig betyr nå. Sånn som musikk og kunst og alt det der. Man tenke også my på alt det man har lyst til å gjør. Reis for eksempel. Nån drømme om Barcelona, enkelte andre om ei strand med masse hjernedøde jenta i stringbikini:p. Personlig kunna æ tenkt mæ en et band, en turbuss med masse utstyr og instrumenta, god musikk og en landevei en plass i statan. Sånn som i "Almost famous".

Men akkurat no ser virkeligheten sånn ut: Innsnødd på Midteggen. Nedlessa i pragmatikk, retorikk, talemål og syntaks. Stuck med en hjemmeeksamen på nynorsk om Sult og Armand V. Tusen ting å gjør før eksamen. "Livet-e-så-trasi-holsning" og masse villt fremmede tyskera, som sikkert e veldig hyggelig, men som ler så høyt som en hel aula til sammen og som e derfor e litt redd, på stua.

Ok, det med at livet-e-så-trasi va kanskje ikke helt sant. Eller det e jo bare for at æ har eksamen da. Men her e en sang som æ har hørt på i det siste, og stakkars "hovedpersonen" i sangteksten (det va itj det at æ dreiv å analysert alt etter et halvår på nordisk) fordi han har det virkelig trasi:

Swallowed in the sea
- coldplay

You cut me down a tree
And brought it back to me
And that's what made me see
Where I was going wrong

You put me on a shelf
And kept me for yourself
I can only blame myself
You can only blame me

And I could write a song
A hundred miles long
Well that's where I belong
And you belong with me

And I could write it down
And spread it all around
Get lost and then get found
Or swallowed in the sea

You put me on a line
And hung me out to dry
And darling, that's when I
Decided to go to sea

You cut me down to size
And opened up my eyes
Made me realize
What I could not see

And I could write a book
The one they'll say that shook
The world and then it took
It took it back from me

And I could write it down
And spread it all around
Get lost and then get found
And you'll come back to me
Not swallowed in the sea

And I could write a song
A hundred miles long
Well that's where I belong
And you belong with me

The streets you're walking on
A thousand houses long
Well, that's where I belong
And you belong with me

Oh, what good is it to live
With nothing left to give
Forget, but not forgive
Not loving all you see

All the streets you're walking on
A thousand houses long
Well, that's where I belong
And you belong with me
Not swallowed in the sea

You belong with me
Not swallowed in the sea
Yeah, you belong with me
Not swallowed in the sea

(takk til Hilde som hadd den sangen her på sin blogg, hadd ikke hørt den før da æ, og no e det en av favorittan mine:)

Natt til søndag 16 november 2008

Klokka er 01.56 og øynene begynner å svi. Jeg burde ha lagt meg på madrassen på gulvet i lagerrommet for lenge siden, men har bare blitt sittende. Storstua er endelig stille. Det er familieleir på Aglo, og fullt med folk. Sushi spiller her i helga. Det er en utrolig god atmosfære her, undervisningen er kjempebra og folk er helt med på lovsangen.

Men det jeg egentlig skulle si med dette innlegget (bortsett fra å dokumentere at jeg sitter våken klokka to, selv om jeg ikke har brannvakt) var at jeg er så utrolig glad for at jeg har privilegiet å være i et sånt band. Bare det å kunne ha et band er helt fantastisk for meg. Kanskje er det fordi jeg har vokst opp med en far som alltid har spilt i band, og at jeg har hatt musikk rundt meg hele livet, at band-miljø og musikere har en så stor tiltrekkningskraft på meg. Det har alltid fascinert meg hvordan musikere som spiller sammen over lenger tid blir samspilte og hvordan de kommuniserer med hverandre på scene, uten å si et ord, bare med blikk, og små tegn som forutsetter at de alle sitter inne med samme bakgrunnskunnskap om hvordan disse tegnene skal tolkes. Det er imponerende. og det er utrolig gøy å se at dette også skjer i lovsangsbandet. Vi har spilt sammen såpass lenge at alle begynner å bli sikre på hva de gjør. Vi kan tekstene, vi kjenner musikken og vi merker hverandres impulser og DHÅ ledelse på scenen. Det blir bare morsommere og morsommere å lede, når det er sånn.
Og en annen ting er at vi, etter så lang tid sammen, har blitt så godt kjent med hverandre. Jeg er ikke den som har vært lengst med, men likevel begynner det å bli noen år, og etter hvert som vi har blitt kjent med hverandre (både on and off-stage) så har jeg blitt utrolig glad i folkene. Og nå i helga har det gått opp for meg på nytt hvor fantastisk bra jeg synes hver enkelt av dem er. Å spille sammen med dem er noe av det morsomste jeg vet, og jeg gleder meg alltid til øvelse, cellegrupper, og ikke minst til helger som dette her. Så selv om klokka er kvart over to, og jeg har masse jeg burde ha gjort denne helga, så er det ingen steder jeg heller ville vært, enn her på Aglo, for å lede lovsang med resten av gjengen.;)