Mitt kjedelige liv

... det kan kanskje høres ut som en film du IKKE har lyst til å sjå, eller en halvironisk performativt biografisk roman (som du heller ikke har lyst til å les) meeen neida, det her handle ikke om kjedelige filma eller bøker; det handle (sadly) om hverdagen min!

Every morning (og day og night) is the same: Æ sitt no her da helt alein (dvs David e hjem da, men han sitt på rommet sitt å læs, så praktisk talt e vi begge alein hjem) foran pc, eller på arbeidsbordet med diverse notata. Transkripere trønderske sangteksta og lage sang om artikulasjonssted og artikulasjonsmåte, og analysere setninga. Hurra! Nei, man kan bli deprimert og psykisk ustabil av mindre. Ikke har æ nå sosialliv heller! Når æ bare sitt hjem e itj det som om det skjer så veldig my sosialt. Snakke litt med mæ sjøl og med papirfrosken min som sitt ved siden av pc'en men det e det. Det positivet da, e jo at når æ bare sitt hjem så blir terskelen for ka som e underholdende i livet my laver. I morrest for eksempel, kom David inn på stua og kutta opp veden han sku legg i ovnen med en stoooor samekniv. Det va ekstremt spennende. Og i går trur æ kanskje æ så et ekkorn langt inni skogen på baksia av huset ... men det kan ha vært ei kråke også. Uansett va det spennede.

Etterpå no ska æ driste mæ ut på butikken og kjøp pepperkaka. DET blir arti det, da møte æ kanskje (eller helt sikkert) nån folk og da veit ingen ka som kan skje! Æ glæææær mæ!

Her e nån bilda som dokumentere kor kjedelig æ har det:

Det e arti med bilderedigeringsprogram ja;)
Skummelt ja?
"Performativ biografisme" koos dæ!




For the record så kan folk godt bidra til å gjør mitt gørr kjedelige liv til litt mindre kjedelig ved å kommenter det innlegget her! :) (og æ ane ikke koffor skrifta neppå her ser ut som en internettlink, men det va jo litt arti da, så æ velge å ikke gjør nå med det:)

Analyse this!

Ok, æ vurdere å start en drømmeblogg, fordi i det siste så har æ drømt SÅ utrolig my psycho og absurd at det sku nesten ikke vært lov. Æ skjønne itj kor alt kjæm fra! Og inatt toppa det sæ (æ trudd faktisk æ hadd nådd toppen av absurdhet da æ drømt om Judas og Bob Dylan i forrige uke, men neeei da.) Ok, inatt drømt æ det her:

Vi (meaning: æ og masse folk æ kjenne som æ ikke huske konkret kæm va) va på Singsås på hytta til mormor og morfar oppi skogen. Der holdt vi på å oppklart en serie med makabre mord som hadd skjedd den siste tida, og vi va overbevist om at det va en av oss som va morderen, og vi va veldig innstilt på å finn ut kæm det va. Vi hadd funne nedgravde lik, blant annet av en kineser, og vi frykta at det va enda flere som vi ikke hadd oppdaga.

Så kom det et tidshopp og vi va plutselig på vei hjem fra hytta i den store blå bila som Langland hadd før, og da va vi sikker på at vi hadd funne ut kæm morderen va, og vi sku inn til Trondheim å rapporter det. Så vi kjørt hjem til Røsslyngveien der æ bodd før og satt oss i bakhagen der. I blomsterbedet der fant vi enda et lik, i fkere bita (vi så bare ei hånd som stakk opp) og vi skjønt at teorien vårres ikke holdt mål likevel. Så vi satt no der da og fundert, og plutselig si nån: "Kor e Ivar Aasen? " (for han hadd visst vært med oss på tur) og alle bare: "neei, æ veit ikke...vart han ikke med tilbake?" og så si en anna person : "Nei, han gikk. Han innrømt at det va han som va morderen, og derfor villa han gå tilbake." "Jamen kor e han no da?" va det nån som spurt. En tredje person sa: "Æ så han gikk forbi her med kurs for politistasjonen, han har tenkt å meld sæ".

Så våkna æ.

The changing of the seasons;)

Nå er høsten kommet til Trondheim med fire årstider på en dag. Og jeg er allerede lei av at det tar så usansynlig lang tid å kle på seg om morgene. Det er kjedelig å kle på seg og når det er så kaldt blir man aldri ferdig. Her er alt jeg må ha på meg:

-undertøy
-strømpebukse
-skjørt
-sokker
-ullsokker
-singlet
-genser
-ullgenser/sleng-på-jakke
-skjerf
-jakke
-lue
-votter
-sko

Huff...særlig når man står og tar på seg tre par sokker og likevel veit at man kommer til å bli blaut er det litt demotiverende. Føler meg som en annen eskimo...

Skiftkollektivet

Her en dag kom Hilde og jeg på en ide: Hva om vi booket inn dobbelt så mange folk som vi har plass til i huset, altså seks, og søget for at alle jobbet skift, slik at halvparten jobbet om natta og halvparten om dagen. På den måten var det alltid noen som jobbet og alltid noen som sov. Når dagskiftet startet på jobb kom nattskiftet hjem og overtok sengeplassene. På den måten var det alltid noen hjemme, og vi kunne satt ned leia til det minimale. Genialt! Men det var ikke rom for fleksibilitet. Ingen kunne bytte vakt eller være borte fra jobb uten å avtale med en av de andre, hvis ikke var det ikke nok sengeplasser.

Faktisk er det ikke så langt ifra sannheten for tiden. Man vet aldri hvor mange som overnatter eller hvem som kommer innom på Midteggen. I går morrest var vi fire her, da jeg kom hjem fra skolen var det ingen, og plutselig var vi ti stk igjen utpå kvelden. Samme skjedde idag, vi var fire i morrest og for en times tid siden var vi tretten. Nå er vi kanskje seks eller noe. Litt uvisst. Men utifra lyden av folk som prater sammen i stua så er vi i allefall ikke alene.

Det er utrolig koselig. Jeg har sluttet å bli overrasket når jeg finner noen på sofane eller noens klær eller toalettsaker rundt omkring i huset. Det er et aldri så lite motell her av og til og det er egentlig en veldig god følelse å vite at man har folk rundt seg. Så tusen takk til alle som planlagt eller randomly stikker innom her, fortsett gjerne med det, det er veldig trivelig:)

Min Jesus levver, derfor vi jeg levve!

Albania 2009!
Ok, jeg skal være den første til å innrømme at da vi sa til hverandre og til våre albanske venner i fjor sommer at "vi kommer tilbake neste år" var jeg absolutt ikke sikker på at det kom til å skje. Kanskje sansynligvis ikke. Men et år er gått og plutselig har vi nok en gang vært ute i bushen i Albania for å fortelle et muslimsk folkeslag om Jesus.

Denne gangen gikk turen fra Værnes til Kroatsia, via Montenegro og over til Albania og opp til Goranfjellene hvor vi bodde i selveste blodhevndistriktet (kos deg!). Denne gangen la vi igjen teltet hjemme (faliminderit Jesus) og bodde innendørs i huset til broren til Fathmir (en av temamedlemmene som vokste opp der). Vi stappet ti jenter inne på det lille fellesrommet i huset, mens guttene ble vist opp til et nydelig forlatt hus lenger oppi bakken, som var fullt av rotter i andreetasjen men til gjengjeld hadde frisk luft og stillhet. Nede hos oss nemlig, visste vi aldri hva vi kom til å våkne av: høylytt ROPING på albansk, slammring med dørene, motorsag, båltenning, tv'en som ble skrudd av og på osv... og vi snakker kl. 05.30-06.30-ish ("ingen hensyn").

Men, det var en skikkelig bra tur. Vi fikset opp en barnehaget i Orjest (?). Malte, la gulv og muret opp trapp. Pluss at vi begynte å grave kloakksystem til dem. Folk var veldig glade for det vi gjorde, men vi merket fort at kulturen der er helt annerledes når det gjelder jobbing. Damene er ute på åkeren og bærer høy osv, mens menn sitter på kafeen og ser på og prater. Det var sikkert 15 stk som stod å så på at jeg grav kloakksystemhull til dem. ("Åjaaa... så dåkker har bare tenkt å stå der å se på ja, javel...jaja, det e no dåkkers kloakksystem æ hell på å fikse, men dåkker treng ikke å hjelp mæ shø...det e itj nå tungt...bare litt leire å vann....").
Vi var også på en del husbesøk og bønnevandringer. Søndagen var jeg, Psht og Nikolai på alba-gudstjensete, og etterpå ble vi med predikanten laaaangt opp i fjellan for å be på et "unholy place" med avguder og okultisme og det som var. Men vi måtte be i hemmelighet, fordi hvis de tok oss i å be mot det "they could do something bad ... like maybe kill us or something..."

Vi ble godt kjent med det albanske teamet og det oppstod et utrolig godt fellesskap. Vi fikk også møtt mange herlige folk i landsbyene og rundt omkring. David fikk tilbud om å bytte pass med borgemesteren i Orjest og dermed bli både borgemester og bareier:p Vi tok dag for dag og "hadde ingen plan". Tiden spilte heller ingen rolle. Somregel kom vi tilbake til huset etter at det var blitt mørkt. Vi måtte krysse elva på vei opp og den var til tider ganske stri. Det var spesielt morsomt i mørket. Det var litt som i "The beach";) Oppe i huset hadde de ikke dusj så vi badet og vasket håret i elva, noen ganger samtidig som vi vasset over ("sjå, men ikke fokuser!"). Dofasilitetene var ekstemt dårlige, type: "vi har itj nå do vi, vi har bare ei renne som man må sitt over, og som vi ikke skylle ned all driten fra sånn at det bare blir liggende i en haug...og vi bruke heller ikke dopapir..." Det tok meg noen dager å i det hele tatt skjønne hvordan den doen fungerte, men etterhvert som vi fant oss ei bøtte og en pokepinne ble den litt renere og til slutt gikk det greit. Men det var utrolig deilig å komme tilbake til Norge og sette seg på et vanlig vannklosett.

Det har vært en opplevelesesrik og morsom tur til tross for primitive forhold og noen farlige situasjoner (skorpioner x 5, "sikkert giftige" slanger, nesten ikke-eksisterende veier ("det hadde vært kjedelig å skli ner her nå...") og folk som "could maybe kill us") Men halleluja (du bor i meg) det har gått bra, og jeg vil gjerne tilbake neste år!:)

Bønnevandring i Goranfjellene

"I've crossed the desert for miles, swam waters
for times, searching places to find..."


Denne veien er BRA i forhold til mange andre i
samme område...
Hele verden er (fortsatt) en dusj!

Paralell universe... xxx

"Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens do..."

Tribute til Bob Dylan

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke alltid har vært bestevenn med Bob Dylan. Omtrent fra jeg ble født har jeg hørt på ham og stort sett gjennom hele barndommen var mitt forhold til ham ikke særlig godt. Det KAN jo ha noe med at jeg ganske ofte våknet tidlig om morgenen til Dylan på max volum i stua, eller med ferieturene til Gjøvik med Dylan på bilstereoen all the way (vi snakker fem-seks timer). Men det kan også ha noe med at jeg var for ung. For å sitere min far "dylan er for viderekommende". Og nå har jeg kommet dit at jeg skjønner hvor god musikken til Dylan egentlig er. Han er kanskje en av verdens fremste poeter. Tekstene har ikke bare mening, men er også veldig lyriske og til ettertanke. Nå når jeg begynner å sette meg inn i musikken er det ikke verdt å gå glipp av. Se for eksempel på dette:

"My clohts are wet/ thight on my skin/ not as thight as the corner that I've painted myself in [...] you can always come back, but you can't come back all the way/only one thing that I did wrong/ stayed in Mississippi a day too long"
-Mississippi

"Steal a little and they throw you in jail/steal a lot and they make you a king"
- Sweetheart like you

"Senor/senor/ let us overturn these tables/disconnect these cables/this place don't make sense to me no moore/can you tell me what we're waiting for senoe?"
-Senor

"Farewell Angelina/the bells of the crown/have been stolen by bandits and I must follow the sound"
-Farewell Angelina

Værmelding fra Trondheim

11. mai, kl. 09.44, Saupstad, Trondheim:

DET SNØR!

(hvorfor må vi vær stuck i en landsdel der du kan gå i sommerkjole den ene uka, og må ta fram skien den neste??? ... det ska jo ikke gå an...)

Det e bra det e nån som hold fortet...

Søndag morgen, klokka 10.00, i PK:

...åjaaaaa....så det var bare meninga at vi bare skulle være tre stykker i dag ja... javel....og vi skulle bare synge og styre lyden og styre teksten ja...javel, så det var sånn det skulle være ja...ja, da får det bare være sånn da...greeeeit...:p

Når enden er god...

...men enden e jo aldri god, det e det som e problemet!

I det siste har det gått mer og mer opp for mæ at æ ikke like enden på ting. Har hørt at det e sært, men det har vært sånn helt siden æ va veldig lita. Det begynt med at æ ikke likt enden på lompa, når den e rulla sammen med smør og sukker, så like æ ikke enden på pølsa, ikke enden på bannanen og i hvertfall ikke enden på egget! Idag gikk det opp for mæ at æ heller ikke e så veldig begeistra for enden på appelsina.
Vanligvis e det ikke nå stort problem. Både bannanen og pølsa har enda som det lett går an å fjern. Det e verre med egget, fordi der e det det hvite æ ikke like, eller æ like det, men ikke BARE det, det må vær gult også. Så det va litt vanskelig da, siden det alltid bli igjen en liten bit med bare hvitt når man dele egget. Helt til æ fikk beskjed om at æ selvfølgelig delt det feil (Åjaaaaa...) Hvis man dele det på langs bli det gule med hele veien nemlig;)

Æ glær mæ til æ finn en matvare der enden e det beste! da e alltting godt:p

Broken strings

Let me hold you
For the last time
It's the last chance to feel again
But you broke me
Now I can't feel anything

When I love you,
It's so untrue
I can't even convince myself
When I'm speaking,
It's the voice of someone else

Oh it tears me up
I try to hold on, but it hurts too much
I try to forgive, but it's not enough to make it all okay

You can't play on broken strings
You can't feel anything that your heart don't want to feel
I can't tell you something that ain't real

Oh the truth hurts
And lies worse
How can I give anymore
When I love you a little less than before

Oh what are we doing
We are turning into dust
Playing house in the ruins of us

Running back through the fire
When there's nothing left to save
It's like chasing the very last train when it's too late

Oh it tears me up
I try to hold on, but it hurts too much
I try to forgive, but it's not enough to make it all okay

You can't play on broken strings
You can't feel anything that your heart don't want to feel
I can't tell something that ain't real

Well the truth hurts,
And lies worse
How can I give anymore
When I love you a little less than before

But we're running through the fire
When there's nothing left to save
It's like chasing the very last train
When we both know it's too late (too late)

You can't play on broken strings
You can't feel anything that your heart don't want to feel
I cant tell you something that ain't real

Well truth hurts,
And lies worse
How can I give anymore
When I love you a little less than before


Let me hold you for the last time
It's the last chance to feel again

"Broken strings", James Morrison feat. Nelly Furtado

Idag fikk gitaren min nye strenger! Jeg har gått og tenkt på å bytte i ca. ett år, siden jeg ikke har byttet siden jeg kjøpte den for snart seks år siden, og de begynte å bli ganske slitte. Men så har det ikke blitt, og idag, da jeg lå og leste fikk jeg det for meg at nå måtte jeg bare gjøre det. Så, jeg tok frem strengene for å sjekke om jeg hadde alle. Det hadde jeg, og da var det bare å starte. Det var bare ett problem ... jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle gjøre det... Men, heldigvis var Per-Steinar her(!) ("ehm ....ledende spørsmål, kanskje du har lyst til å hjelp mæ?") Så etter han hadde gjort de tre første (med litt hjelp fra meg som psykisk støtte og hod-i-strengen-person fikk jeg det til og gjorde de tre siste selv. Og det var gøy! Fikk nesten lyst til ta dem opp igjen og gjøre alt en gang til når jeg først hadde lært det. Dessuten er jeg kjempefornøyd med at vi endelig fikk gjort det, selv om de tre nederste fremdeles må strammes ofte. Dette kommer jeg til å være fornøyd med i lange tider, helt sikkert høydepunktet i uka mi:)

Det var egentlig bare det jeg skulle si. Sangen har ikke noe med situasjonen å gjøre, den er bare fin, så jeg putten den inn. "You can't play on broken strings";)

Svælgt ne i en sjø

Du kutta ne et træ og tok det me te mæ
Fikk mæ te å sjå det som æ itj kuinn sjø
Du la mæ på ei hylle og holdt mæ for dæ sjøl
Æ kainn bare takk mæsjøl, du kainn bare takk mæ

Og æ kainn skriv en sang, hundre meter lang
Om det som va en gang før du gikk fra mæ
Og æ kainn skriv det ne, for at du ska sje
At de e sånn de e, og du ska aldri dø
Bli svælgt ne i en sjø

Du hang mæ på ei snor, ja de va de du gjor
Og det va da æ fór, for å besøk dæ
Du kutta mæ me ljå og fikk mæ te å sjå
De siste som æ så, før du bestemt dæ for å gå

Og æ kainn skriv ei bok, om ailt det som du tok
Om det som du forlot, da du snudd dæ vækk fra mæ
Og æ kainn skriv det ne, få aille te å sje
At de e sånn de e, og du ska aildri dø
Bli svælgt ne i en sjø

Og æ kainn skriv en sang, hundre meter lang
Om det som va en gang før du gikk fra mæ
Og æ kainn skriv det ne, for at du ska sje
At de e sånn de e, og du ska aldri dø
Bli svælgt ne i en sjø


Åh, koffor ska æ lev, når itj æ har et snev
Å gi eller å tilgi, itj ælske ailt æ sjer
E dem gatan som du går lik hundre tusen år
Det e der som vi ska trø, og du ska aldri dø
Bli svælgt ne i en sjø
Nei du ska aildri dø
Bli svælgt ne i en sjø

(Ps. Egentlig e det ikke lov å kødd med så fine sanga, men det vart bare så bra så æ mått)